Erkebiskopen hadde under seg fire norske og to islandske bispedømmer, i tillegg til bispedømmene for Grønland, Færøyene, Shetland/Orknøyene og Hebridene/Isle of Man. Ett av de norske bispedømmene, det som omfattet Norge nord for Dovre, styrte han direkte, og var dermed både biskop og erkebiskop. 

Fra dette bispedømmet fikk erkebiskopen store inntekter i form av skatter og leieinntekter. Han hadde også inntekter fra den innbringende tørrfiskhandelen over Bergen. Det var kombinasjonen av alle disse inntektskildene, samt inntekter fra pilegrimene, som la det økonomiske grunnlaget for byggingen av Nidarosdomen.

Like sør for Nidarosdomen etablerte Erkebiskopen sin gård. Her ble det allerede på 1100-tallet bygget en hallbygning som Erkebiskopen kunne benytte til mottakelser og selskaper. Alt fra starten hadde erkebispegården en rekke trebygninger. 

På 1200-tallet ble gården bygget ut med nye bygninger i stein med boligfunksjoner. Utover i middelalderen ble det også etablert våpensmie og eget myntverksted i anlegget. Erkebispegården fikk en befestet utforming med ringmur og bevoktede porter. I dag kan gården besøkes og man finner tre utstillinger der, som blant annet formidler erkebispegårdens historie.

Domkapitlet besto av en rekke kanniker, eller prester, tilknyttet katedralen. Disse hadde forskjellige ansvarsområder, som drift av katedralskolen, finanser og ledelse av byggearbeidene på katedralen. Når en erkebiskop gikk bort var det kannikene som valgte ny. 

I tillegg til sine verv ved katedralen hadde kannikene presteembeter rundt om i bispedømmet. Disse ble skjøttet av lokale vikarprester, herav den engelske tittelen «vicar» på en sogneprest. I senmiddelalderen var erkebiskopen i realiteten den som styrte landet på vegne av kongen. Dermed ble Domkapitlet på mange måter landets regjeringskollegium.