Publisert 09. mai 2018

Kappeprøving og konfirmasjon

Det er et vakkert syn hvert år når konfirmantene får på seg konfirmantkappene. Det skjer to til tre uker før selve konfirmasjonen. «Kappeprøving», heter det, og skal sikre at hver og en får en kappe som er passe lang og passe kort med alle knappene i orden.

Tekst: Beate Iren Lerdahl

En og en stiger de opp fra kirkekjelleren i sin nyvunne hvite habitt. Vi andre fornemmer høytideligheten i det som skjer. De er ikke lenger bare Kari eller Torstein eller Rasmus. De har blitt noe mer. I mine øyne ser det ut som om engler har inntatt katedralen.

Grepet av det som skjer, begynner de å vifte forsiktig med armene, svinge seg rundt og teste ut hvordan denne nye kledningen kjennes. De fniser litt selvfølgelig, men fremdeles er andektigheten på plass der de står under rosevinduet . Aprilsola kaster generøst lyset sitt gjennom glassmaleriet og farger katedralen rød alle de 100 meterene opp til høyalteret, der de snart skal konfirmeres. I neste øyeblikk er mobilene frem; dette må foreviges! Og snart spretter de opp og ned som en flokk kalver som er sluppet ut på sommerbeite for første gang.

Jeg har kjent dem siden begynnelsen av september. Første time het «Skapt av Gud og unik». Da tegnet vi et stort tre på en papirrull og alle satte fingeravtrykket sitt som fargerike blader over hele treet. Det henger fremdeles på møterommet som en påminnelse til oss alle sammen. Siden har vi møttes ca. annenhver uke og tatt for oss forskjellige tema; Hvem er Gud? Fins det gode grunner til å tro på han eller ikke? Er det riktig å omtale Gud som «han»? Hva var det viktigste Jesus gjorde? Hva betyr dåpen og nattverden, og hvordan skal vi forholde oss til andre religioner? Eller naturvitenskapen? Må vi tro på alt som står i bibelen? Hva med døden, går det an å snakke om den? Som konfirmantlærer oppdaget jeg fort at 14-15-åringene har erfaringer med døden som jeg ikke var i nærheten av da jeg var på deres alder. Det var dypt alvor oglatter og leik om hverandre, for en konfirmanttime er ikke en ordentlig konfirmanttime hvis den ikke starter med en leik, eller avslutter med lystenning og denne sangen: «Du er evig, du er nær meg, du er lys og jeg er din».

Hva er det egentlig konfirmasjonen? Ordet er avledet av det latinske «confirmare», som betyr å bekrefte. Og det har ingenting med bekreftelse av dåpen å gjøre. Dåpen står aldeles støtt på egne bein. Kirkelig konfirmasjon er en forbønnshandling, der konfirmanten kneler og blir bedt for. Det er presten som sier ordene og legger handa på hodet til konfirmanten, men hele kirka tar del i den bønnen, som er en fellesskapshandling. For en fantastisk opplevelse å være med på at mor og far og tanter og onkler og hele slekta fyller kirka og ber for deg og legger livet ditt og framtida di i Guds hånd! I den grad det gir mening å snakke om bekreftelse i denne sammenhengen, er det en bekreftelse av tilhørighet - at konfirmanten hører hjemme i kirka med hele sitt liv.

I forbindelse med borgelig konfirmasjon, spør Oddveig Storstad i sitt innlegg «En annen slags konfirmasjonstale» i Adresseavisen fredag 27. april, hva det er vi egentlig bekrefter. Det lurer jeg også veldig på når det gjelder borgerlig konfirmasjon. Hva er det dere bekrefter? Jeg tenker at human-etisk forbund har et stykke arbeid å gjøre for å klargjøre nettopp det. Hva er essensen i deres rite? Jeg er spent på svaret.

Jeg synes også måten hun omtaler konfirmantenes motivasjon på, er på grensen til å være nedlatende, i beste fall reduksjonistisk. Hennes påstand er at konfirmantene velger konfirmasjon på grunn av tradisjon, og det bruker hun som forklaring på at «tradisjonen» fremdeles står sterkt. Kirkelig konfirmasjon har i mange år ligget stabilt på 87 prosent blant egne medlemmer, men har falt ned til 83.2 prosent i 2017. Dette er oppsiktsvekkende høye tall i forhold til nedgangen i andre kirkelige handlinger. Gjennom tiår har kirken brukt store ressurser på å utvikle konfirmantarbeidet – det er det vi høster fruktene av nå.

Påstanden om at konfirmantenevelger konfirmasjon på grunn av tradisjon, stemmer ikke med mine erfaringer. Selv etter 25 år i denne bransjen, blir jeg stadig overrasket over hvor mye tro jeg finner hos mine konfirmanter. Hvilke tanker gjør du deg om Gud, er ett av spørsmålene alle må svare skriftlig på til samtalegudstjenesten (tidligere overhøringsgudstjenesten). Hør bare hva en svarer: «Jeg tror Gud passer på oss, og hvis du ber til ham om f.eks familie og venner, vil han passe litt ekstra på dem også. Jeg tenker at Gud aldri dømmer oss, uansett farge eller kjønn. Gud skapte oss som vi er.» For en styrke å ha med seg i møte med allverdens markedskrefter som sier at du ikke er bra nok. En annen sier det sånn: «Jeg tror på han. Håper han finnes. Jeg er også usikker».

Skjønnere kan det ikke sies. Og dette er fra hjertets dyp. Helt ufiltrert, som bare en 15-åring kan si det. Kirken har et menneskesyn og et verdisyn som fremdeles har noe viktig å gi til den oppvoksende slekt. Ungdommer som velger kirken ønsker en himmel over livet. «Du er evig, du er nær meg, du er lys og jeg er din».

(Artikkelen er først publisert i Adresseavisen)


Kappeprøving: En og en stiger de opp fra kirkekjelleren i sin nyvunne hvite habitt. Vi andre fornemmer høytideligheten i det som skjer, skriver kapellan Beate Iren Lerdahl. (Illustrasjonsfoto: Robert Dreier T. Holand)