Publisert 30. august 2018

Menneskeverdet

«Kristelige verdier finner vi i alle partier», skriver Beate Lerdahl i denne teksten.

Jeg er en av dem som har et veldig ambivalent forhold til dette fenomenet at vi i partipolitisk sammenheng har et parti som kaller seg «kristelig» - altså Kristelig Folkeparti. Prinsipielt sett hører ikke dette hjemme noen steds, fordi det som er kristelig, ikke kan begrenses til et politisk parti. Kristelige verdier finner vi i alle partier; som Arbeiderpartiets solidaritetstenkning, Miljøpartiets omsorg for skaperverket, Høyres understrekning av enkeltindividets ansvar, for å nevne noen. Sånn sett er det på grensen til å være blasfemisk at ett parti skal påberope seg retten til å være mer kristelig enn andre.

Men så gjør de nå det, da, enten vi liker det eller ikke. Og hvis jeg skal forsvare Kristelig Folkepartis rett til å ta monopol på ordet «kristelig», må det være at de konsekvent er opptatt av å forsvare menneskeverdet. Det er en grunnleggende bibelsk og kristelig verdi. De holder fast ved Norges forpliktelser til å hjelpe mennesker i andre deler av verden, gjennom å stemme for økning av u-landsbudsjettet år etter år. På denne måten er de en moralsk vaktbikkje, som minner oss om at vi har ansvar for mer enn å fylle opp vår egen lommebok. Og det behøves i et individualistisk samfunnsklima der vårt felles blikk mer og mer innsnevres til å gjelde «meg og mitt».

Retten til liv for det ufødte liv er en annen av partiets kampsaker, dessverre aktualisert i disse dager ved Unge Venstres forslag om å utvide grensen for fri abort fra 12 til 24 uker. Når medisinsk ekspertise i den andre enden er i stand til å redde liv fra uke 21, møter vi oss selv i døra i spørsmålet om menneskeverd. Hva er et menneske verdt? Vi må aldri slutt å stille oss dette spørsmålet som samfunn. Det berører de grunnleggende verdiene vårt samfunn er bygget på – og jeg er en av de som er glad for at vi har et politisk parti som bruker utestemme når grensene for menneskeverdet blir omdefinert på denne måten. Det er verdig og rett og på alle måter kristelig.

Det som framstår adskillig mindre kristelig, ja, rett og slett ukristelig etter mitt syn, er det voldsomme bråket som har vært den siste uken i forbindelse med at partiets familiepolitiske talsmann, Geir Jørgen Bekkevold, har viet et par av samme kjønn fra partiets indre kjerne. I styr og støynivå overgår dette nesten en nylig avgått fiskeriministers triste sorti. Jeg tenker at KrF sitt engasjement for menneskeverdet mister troverdighet når denne saken igjen får så stor oppmerksomhet i det offentlige ordskiftet. For dette handler også om menneskeverd! Det handler om urgamle holdninger, mistro og fordommer mot mennesker som er annerledes – holdninger som i sin ytterste konsekvens fører til vold og overgrep i andre deler av verden. Her hjemme har utestenging vært det dominerende diskrimineringsgrepet; utestenging fra kristne fellesskap, utestenging fra tillitsverv og stillinger, utestenging fra kirkens velsignelse av liv og kjærlighet. Noen ganger med tap av liv på samvittigheten. Da er det betimelig å stille spørsmålet også her: Hva er et menneske verdt?

Det blåser en skeiv vind over landet. Den manifesterer seg i regnbueflagg og pride-parader i flere og flere norske byer. I forrige uke var den i Kristiansand – om to uker kommer den til Trondheim. Det handler om å løfte menneskeverdet høyt – og ta skammen, mistroen og fordommene ved hornet.I fjor gikk partileder Knut Arild Hareide fremst i Oslo Pride Parade. Et eksempel til etterfølgelse. Jeg ser fram til den dagen jeg kan gå sammen med Geirmund Lykke, vår lokale Krf-politiker her i Trondheim, under banneret til «Kirken på pride». Da løfter vi menneskeverdet på kristelig vis.

Teksten ble førstpublisert i Adresseavisen.