Publisert 04. juli 2018

Vi puster oss gjennom Olsoknatta med yoga

Snart er det bare å ta med seg yogamatta og komme. Til Nidarosdomen. Med Steinmeyerorgelet og Domkirkens oratoriekor som lydfølge, skal vi puste oss inn i natten med kroppene våre.

Av kapellan Beate Iren Lerdahl

Olsoknatta mellom 28. og 29. juli holdes kirka åpen for de som ønsker en annerledes natt i katedralen. Og i år har vi fylt den med et program som i hvert fall ikke tilhører tradisjonen på dette tradisjonsrike stedet. Under rosevinduet og domkirkens hvelv skal vi legge ut våre yogamatter. Til kyndig instruksjon og med Steinnmeyerorgelet og Domkirkens oratoriekor som lydfølge, skal vi puste oss inn i natten med kroppene våre. Falle til ro der hvor hvelv møter hvelv. Både på utsiden og på innsiden. Når morgenlyset igjen når oss gjennom Gabriel Kiellands mangefassetterte glassmalerier, skal vi hilse dagen velkommen med morgenyoga og Bibelens ord om en ny morgen. I direkte og i overført betydning. Høres det ikke fint ut?

Noen spør allikevel hva i all verden yoga har i et kirkerom å gjøre. Er ikke det en snik-innføring av østlig religion? Yoga i sin opprinnelige kontekst oppstod innenfor de østlige religionene hinduisme og buddhisme, men i Vesten praktiseres den først og fremst som en bevegelsesform. Vi finner den til og med på treningssentre blant andre fitness-tilbud. Når yoga tas med inn i et kirkerom, er det dette rommet med sin arkitektur, sin kirkekunst og sin musikk, som gir yogaen en retning.

”Før pleide jeg å ferdes litt i utkanten av kirken. Var med ungene på speidergudstjenester og gikk på julegudstjenester, hvor vi har sittet litt på utsiden og tatt imot. Nå kjennes det som om at kirken også er min, ikke bare prestens. Kirken er blitt min venn. Det har blitt tydelig for meg at kirkerommet ikke bare er ord. Jeg har blitt rørt av å være i rommet, og min tro har fått en større inderlighet.

Kanskje handler det om å kjenne seg omsluttet av Guds nærvær med hele kroppen. Kanskje handler det om at vi gjennom fokus på pusten kommer nærmere oss selv, og dermed nærmere vår Skaper. Han som nettopp skapte mennesket ved å blåse pust inn idet. Pusten er i den kristne tradisjon et bilde på Den Hellige Ånd – den delen av treenigheten som gjør levende og fornyer Guds skaperverk.At vi i kirken derfor gjør øvelser som fokuserer på pusten, er derfor helt betimelig. Det blir en annen måte å be på – en kroppslig måte å nærme seg det hellige på. Og det blir en annen måte å være i kirkerommet på,der vi får falle til ro som hele mennesker med den kroppen vi har, og vi kan gå fornyet derfra.

Artikkelen er tidligere publisert i Adresseavisen.