Publisert 14. november 2019

– Nidarosdomen er en perfekt ramme for «Dømt til evig fortapelse»

Når regissør Aslak Moe ser opp på Nidarosdomen, opplever han det som å se på et fjell. – Det er så svært, og jeg tror Wenche er vant til å være sterk i det store og det ville.


Aslak Moe ser opp mot Vestfronten på Nidarosdomen. Hva tenker han?

– At det er stort og flott, ærefullt fryktinngytende, at det er tøft av Wenche å stille seg opp der «alene». Rommet krever oppriktighet, smiler Moe. Han har regien på «Dømt til evig fortapelse».

Fredag 15. november kl. 19.00 er det premiere på forestillingen i Nidarosdomen. Her vil skuespiller Wenche Strømdahl vise hvordan hennes livsreise artet seg, etter å ha blitt dømt til evig fortapelse av forstanderen i en norsk frikirke på starten av 70-tallet. Med seg har hun domkantor og komponist Petra Bjørkhaug. Strømdahl valgte seg Aslak Moe som regissør til forestillingen.

Fremkalle hennes bilde

Han tror valget falt på ham fordi han har personlige monologer som spesialitet.

Vi fant tonen ganske fort. Wenche er jo veldig ordbasert. Vanligvis lager jeg forestillinger der ordene kommer til sist, men her kommer de jo først. Jeg tror hun skjønte at jeg kunne hjelpe henne med å fremkalle hennes bilde, og det er jo det vi har gjort, beskriver han.

I arbeidet med forestillingen beskriver han at det har vært «et helt liv å ta av». Som regissør opplever han ofte å arbeide med en «tekstregi».

– Å meisle ut det som vi tror andre kan forstå har vi også gjort her, i arbeidet med «Dømt til evig fortapelse». Wenche skriver i en litterær stil. Teksten hennes er nesten som et dikt, veldig nøye gjennomgått. Dette opplever jeg gir henne en trygghet til å by på seg selv, som skuespiller og menneske.

– Hvilket inntrykk har teksten gjort på deg?

– Den har gjort et stort inntrykk. Jeg er ikke kristen selv, og har ikke den overbygningen. For meg handler forestillingen om det å finne sin plass i verden.

Inntrykk: Skuespiller Wenche Strømdahls fortelling har gjort sterkt inntrykk på Aslak Moe. (Foto: Terje Visnes)

Gjort sterkt inntrykk

Han har latt seg fascinere av hennes lange reise, vokst opp på en liten øy med få beboere, på en bitteliten gård, et fiskebruk. Hun gikk på skole annenhver uke, fra hun var sju år på internatskole.

– Historien føles jo som den er tatt ut fra 1800-tallet, smiler Moe.

– Hun drar til USA og får masse inntrykk der. Hun vil noe større. Så får hun dette brevet fra pastoren i hodet. Hun har gått så mange runder, reist så langt både fysisk og sosialt. Den lange reisen er interessant, sier Moe.

Han fascineres også at hun har brukt dette som næring i mange av de rollene hun har spilt. At hun har tatt det med seg i sin egen utvikling.

– Wenche tør å snakke konkret om noe som er vanskelig. Hun har virkelig gjort seg flid for å presentere dette på en best mulig måte. Når publikum skjønner at den som står på scenen har gjort seg flid for å presentere et krevende tema i livet, på en kunstnerisk gjennomarbeidet måte, kan han eller hun si veldig mye, peker han på.

Synes Wenche er modig

Moe synes det er modig av Wenche å stå i Nidarosdomen.

– Men så kommer hun jo fra fjell, fjord og sjø også da, smiler ham.

Når han ser opp på Nidarosdomen, opplever han det som å se på et fjell.

– En perfekt ramme for denne fortellingen!Det er så svært, og jeg tror Wenche er vant til å være sterk i det store og det ville.

Han har ikke vært mye i Nidarosdomen tidligere. Han flyttet fra Trondheim da han var 19 år.

– Når du bor her, tar du Nidarosdomen for gitt. Først nå skjønner jeg hvor stort det er å ha den her. Domen hadde jo aldri kommet til å blir bygd i dag. Den er så svær og vill, storslått.

Regissør Aslak Moe mener komponist Petra Bjørkhaug (t.v) og skuespiller Wenche Strømdahl har en intuitiv forståekse av hverandre. (Foto: Terje Visnes)

Nærkontakt med Steinmeyerorgelet

Gjennom arbeidet med forestillingen har han også fått nærkontakt med Steinmeyerorgelet.

– Måten Petra bruker det på er fantastisk. Orgelet er jo rommet! Dette instrumentet er kult, tøft, svært – det omslutter deg.

Han beskriver seg selv som en gammel musikerspire, med halvproff kjennskap til musikk.

– Hvordan forholder du deg som regissør til orgelmusikken?

– Det handler om å finne et språk sammen, gi og ta. Wenche er også musikalsk. De har en intuitiv forståelse for hverandre. Petra kan gjerne spille deler av det Wenche sier på orgelet, fortelle det med orgelet.

Han er utmeldt av statskirka og regner seg ikke som kristen. Hvordan har det da vært å regissere en forestilling der troen er sentral?

– Når hun snakker om Gud, kan ikke jeg bestemme at hun skal si noe annet enn det hun vil si. Der går det en grense. Men, dette er jo en forestilling om hvordan hun er kristen. Hun har sin egen måte å være det på. Hun har kjempet og slåss med troen, gått ut og inn av statskirka. For meg har det vært lettere å forholde meg til hennes personlige måte å være det på, enn generelt til kristendom.

Vil gi sjelemassasje

– Han husker at han som tenåring var på teater og tenkte midt i alle stillheten; dette kan jeg ødelegge hvis jeg vil, men jeg gjør det ikke. Hvordan ble han regissør?

– Jeg er en nysgjerrigper. Å sitte stille og øve i flere timer til å bli musiker, som jeg tenkte jeg skulle bli, ble for kjedelig. Da jeg som ung var sivilarbeider på teateret i Bergen fikk jeg se voksne mennesker leke seg – på en alvorlig måte. Det traff meg!

Han gir æren for kreativiteten til moren, som alltid spilte, sang og leste for ham.

– Du liker å leke?

– Ja, lage noe ut av ingenting. I starten opplevdes det som et emosjonelt kick. Nå har jeg roet meg. For meg nå, er det viktigst å fortelle historier.

– Hvorfor?

– Kanskje fordi jeg vil gi sjelemassasje, massasje for stivnede sjeler. Alle må ha litt olje i maskineriet, varme, kos, for at livet skal være til å holde ut. Vi trenger å se noen sammenhenger, føle oss sett, ivaretatt.

Sjekker ikke mobilen

Han synes det er godt å være regissør og å bringe dette ut. Moe opplever at teateret har mye til felles med kirka.

– Er du på en av de arenaene sjekker du helst ikke mobilen. Du tenker på andre ting. Det er en høytid over det. Den er verdifull.

– Når får du selv sjelemassasje?

– Jeg kan bli rørt av egne forestillinger. Med årene har jeg blitt veldig kresen på teater, ser veldig lite teater. Jeg er ikke så interessert i teateret for teaterets skyld. Jeg er mer dokumentarist.

– Du tar tak i virkeligheten?

– Ja, det har blitt sånn at det er det jeg får best til. Å sette noe på scenen, og få det til å bli noe annet – det er magi i det.

Han har aldri vært redd for at det ikke skulle bli noe av de forestillingene han har arbeidet med. For ham handler det om å plukke ut det riktige, tenker litt som en journalist.

– Når du putter virkeligheten på scenen, blir det som å tilføre det ekstra strøm. Så kan jeg skape litt mer avstand, slik at folk kan le av det.

Latter og alvor om hverandre

Han elsker når folk ler, og så er seriøse rett etterpå.

– Når jeg beveger noe i dem, lokker og lurer, smiler han.

Han regisserte for noen år siden «Rotsekk». På overflaten var det en forestilling om fotball, men dypest sett det å være medlem av en flokk, og det å være far og sønn.

– I den forestillingen lærte jeg om livsknagger, som når folk henger sjela si på RBK-knaggen. Han har selv sjelden vært på Lerkendal, men han har stått sammen med Kjernen og skjønt at folk kan bli hekta.

«Rotsekk» startet ved at han og manusforfatteren og skuespilleren satt i en bil.

– Alt han snakket om, var RBK. Jeg maste på ham for å få ham til å skrive noe om det.

En måned senere møttes de hjemme i stua til Moes søster. Moe liker å møtes i stuer for å teste utforestillinger. Da helst med folk som ikke har noe med teater å gjøre. Han lager ikke teater for teaterfolk, sier han.

– Hjemme i ei stue føler ikke folk seg underdanig. De tør å mene noe om teater. Det beste rådet i arbeidet med «Rotsekk» fikk jeg fra broren min som jobber i bank.

Aslak Moe liker å lytte og få folk til å skinne.

Regissør Aslak mye synes det har vært herlig å være i Nidarosdomen å arbeide med forestillingen Dømt til evig fortapelse med komponist Petra Bjørkhaug (på orgelkrakken) og skuespiller Wenche Strømdahl. (Foto: Terje Visnes)

Tekst: Karina Lein, kommunikasjons- og informasjonsmedarbeider, Nidaros domkirke og Vår Frue menighet.