Publisert 30. oktober 2020

Åpen kirke: – Vi er her for de som ønsker noen å snakke med

– Vi åpner det store rommet Nidarosdomen allehelgenssøndag for folks sorg. Alle er velkommen, enten de har mistet nylig, eller for lenge siden og der sorgen ligger som en tone gjennom livet.

Når kapellan Marie Farstad møter mennesker i sorg, er det viktigste for henne å lytte til den som forteller.

Har du behov for å snakke med noen vil prester og diakon være til stede for deg denne dagen, allehelgensdag 1. november.

– Men du må ikke prate med oss om du kommer hit. Vi er der for at de som ønsker noen å prate med, skal få det, smiler kapellan Marie Farstad.

– Her kan du også tenne lys, be, eller bare være i stillheten, legger hun til.

Samme dag er det også Høymesse og Messe for heling og trøst.

– Hvordan møter du folk som kommer for å snakke om sorgen sin?

– Først og fremst lytter jeg til det de bringer frem. Samtalen oppstår ut fra det, der og da. Kanskje har noen bare behov for å fortelle at de har mistet noen, og vi kan tenne et lys for det. Andre kan ønske en lengre samtale, da har vi også tid og rom for det.

– Hva er det viktigste i en slik samtale?

– Tilstedeværelse! Med øyne, ører og hjerte. Å lytte med hele meg, lytte meg inn emosjonelt til hva akkurat dette mennesket kommer med. Det handler om å gi rom for deres fortelling, ta imot smerten de deler, å lytte meg frem til hvor de er i sorglandskapet, sier Farstad.

– På allehelgensdag markerer vi perspektivet på sorg og trøst enda sterkere under «Messe for trøst og heling», sier kapellan Marie Farstad.

– Sorgens landskap er individuelt. Vi bærer sorg ulikt, den gjøre ulike ting med oss, legger hun til. Som prest og som medmenneske ønsker jeg å være lydhør for hvor den jeg snakker med er i sitt sorglandskap, sier Farstad.

– Sorg uttrykkes så forskjellig, understreker hun.

– Det kan være gjennom ord, tårer, stillhet eller annet.

Sitter sorgen fast?

Hverdagen gjør noe med oss, og kan lukke sorgen litt inne, peker Farstad på. Når hun møter mennesker i sorg, leter hun etter hvor det «brenner». Har vedkommende fått sørge, eller sitter sorgen fast?

– Jeg spør hvordan vedkommende har det, hvordan sorgen har vært, hvordan han eller hun bærer det i dag, sier Farstad.

– Mange av oss synes kanskje det er vanskelig å vite hvordan vi skal nærme oss noen som har mistet og er i sorg. Hva er ditt råd til oss?

– Ikke vær redd for å spørre! Sorg er ensomt, men det trenger ikke være unødvendig ensomt. De som sørger, sørger over at de har mistet en relasjon til et annet menneske. Spør for eksempel gjerne hva det mennesket betydde for den som sørger. De fleste relasjoner bærer i seg en kompleksitet mellom det som var godt og det som var vanskelig. Kanskje er det godt for noen å få si noe om det.

Kaste en stein i havet

Farstad er opptatt av aktive måter å sørge på, og gir gjerne eksempler på hva det kan handle om.

– Du kan gråte, kaste en stein i havet, skrive, tegne, bare det gir deg følelsen av å sørge aktivt, sier hun.

Hun ser at vår kultur har mistet mye med tanke på å synliggjøre sorgen. Hun synes det for eksempel er synd at vi har sluttet å bære sørgebånd slik tradisjonen var tidligere.

– Bærer du det svarte sørgebåndet, viser du at du er i sorg. Da kan det kanskje også være lettere for andre å spørre hvordan du har det. Hvis ingen ser at du er i sorgens smerte, kan den forsterkes nettopp ved at ingen ser det og få vet det, sier hun.

Et språkløst uttrykk

I dag forventes det at folk skal «mestre» sorgen, peker Farstad på, gå på jobb og fortsette livet som før – ikke bruke tid på sorgen. Utfordringer er å både være i hverdagen og det som er nå, samtidig som det gis rom for å sørge.

Fra kontorvinduet ser kapellan Marie Farstad ut mot Vestfronten på Nidarosdomen. Hun håper at åpent kirkerom allehelgensdag kan gi trøst de som kommer.

– Sorg trenger tid og uttrykk. Å tenne et lys, for eksempel, kan være et språkløst uttrykk for å be om hjelp, gi en følelse av at det er en som ser meg. Kanskje endrer det ikke noe der og da, men da har du i alle fall gjort noe, sier Farstad.

Allehelgensdag er det også «Messe for trøst og heling».

– Messen åpner et rom hvor du kan bli velsignet, salvet eller bedt for – uansett hva det gjelder. Denne messen har et litt annet preg enn for eksempel høymessen, mer dempet kveldsmessepreg. Hit kan du også komme bare for å være til stede. På allehelgensdag markerer vi perspektivet på sorg og trøst enda sterkere. Vi vil være flere prester og diakon til stede. Vi tenner lys for de vi har mistet. Ønsker du å bli bedt for, kommer du bare frem. Da kan vi enten be en fast bønn for deg, eller du kan be om noe spesielt. Ønsker du bare å bli velsignet, sier du bare det, smiler Farstad.

– Forbønn, velsignelse og salving. Må du kunne kirkens ritualer og være vant til å gå i kirken for å komme hit?

– Nei, denne kveldsmessen kan tvert imot være enklere å komme som «ny» på. Den er nedtonet og kanskje enklere å følge. Du trenger ikke å forstå noen spesielle koder, du følger bare med på det som er riktig for deg. Å bare sitte i benken er helt fint. Og ønsker du å bli velsignet, bedt for, eller salvet, kommer du bare frem når vi sier at det er klart for det. Om du ikke føler deg komfortabel med dette, kan du bare være i rommet. Her er alt helt opp til deg selv, understreker Farstad.

Gud med hud

Som prest har hun alltid med seg ordene «Gud med hud».

– Et blikk, en hånd på hodet, å oppleve at det er et menneske som ser og hører deg – om du tror eller ikke – det er «gud med hud». Vi åpner det hellige annerledesrommet og gir omsorg gjennom ritualene. Vi lener oss til Gud, i tillit til hans kjærlighet og nærvær. Vi tror, men vi måler ikke troen til andre. Tro kan oversettes med ordet tillit. Det er tro nok å bare komme, sitte i kirkebenken, eller å komme frem.

– Så salver dere?

– Ja, salving er en gammel, kristen tradisjon. Det er ikke noe hokus pokus. Vi tegner korsets tegn i pannen på de som ønsker det, salver og ber for mennesket – stoler på at Gud er til for det mennesket vi salver. Vi ber om heling, for det kan handle om å bli litt helere.

Farstad synes det er ekstra fint å ha «Messe for trøst og heling» allehelgensdag.

– I sorgen har du kanskje et ekstra behov for å heles i det det står i, bli litt helere. Kanskje kan du nettopp gjennom ritualene erfare en barmhjertig Gud, uten at du får det til å gå opp i hodet, smiler Marie Farstad.

Sammen med de andre prestene og diakon i Nidarosdomen ønsker hun alle hjertelig velkommen til åpen kirke 12.30-16.30 og «Messe for trøst og heling» klokken 17.00.

Søndag kveld klokken 19.00 er det allehelgenskonsert med Nidarosdomen oratoiekor og Nidaros domkor. Et av kormedlemmene forteller om sin sorg og sine ønsker for konserten i artikkelen – Vi bærer alle på en sorg over tap i livet. Følelsene er noen av de vanskeligste å ta innover seg

Av: Karina Lein, kommunikasjons- og informasjonsmedarbeider