Publisert 18. mars 2020

12 hjerteslag i byen, bønn i koronaens tid

Hver dag når du hører de 12 klokkeslagene fra Nidarosdomen, blir det bedt en bønn i en ellers tom og stille katedral. Bedt Fadervår og en bønn i koronaens tid.


– Vi inviterer alle som hører klokkeslagene her i Trondheim, eller andre steder i Norge om å stoppe litt opp be med oss, sier sogneprest Andreas Grandy-Teig i Nidaros domkirke og Vår Frue menighet.

Da Nidarosdomen måtte stenge dørene for publikum på grunn av koronaviruset fikk han en ide: 12 hjerteslag i byen - bønn i koronaens tid. Hver dag kl. 12.00 når kirkeklokkene slår 12 slag ut over byen, ber en fra menighetens stab - helt alene i en ellers tom og stille katedral - Fadervår og en bønn blant annet for alle som gjør en innsats for å stoppe spredningen av koronaviruset.

- Fadervår er en hjertebønn for veldig mange. Mange kan den utenat. Den har en puls, og det er en omsorg i den, sier Grandy-Teig.

Vise omsorg

- Kirkene er stengt, vi kan ikke samles. Vi ønsker å vise omsorg og fellesskap. En måte å vise omsorg på, er å be. I Nidarosdomen fortsetter vi å be, selv om kirkene er stengt, sier Grandy-Teig.

Hver dag kl. 12.00 slår klokkespillet i Nidarosdomen 12 slag. Vanligvis er det på dette tidspunktet Middagsbønn i Nidarosdomen – åpen for alle. Nå er Nidarosdomen stengt for publikum og menighet, av hensyn til å begrense smittespredningen av korona-viruset.


Fellesskap

Han har allerede fått tilbakemeldinger fra folk som sier de er med og ber klokken 12.00. Grandy-Teig synes det er fint å tenke på at vi gjør noe sammen, nå i denne tida der vi ikke kan møtes slik som før.

– Vi i kirka liker å invitere til et fellesskap. Nå når folk ikke kan komme til kirka, synes jeg det er fint at vi kan gjøre dette, sier Grandy-Teig.

Han håper dette kan oppleves som et bidrag til det alle oppfordrer til i denne tiden hvor vi ikke kan møtes på samme måte som før.

– Menighetene rundt omkring er jo veldig opptatt av å være et fellesskap som kan ta vare på hverandre, men hvordan greier man det når vi ikke får til å samles, ikke får til å gå på besøk til hverandre, peker Grandy-Teig på.

Han vet at alle i kirken nå tenker mye på hvordan vi kan vise omsorg.

– Bønn er omsorg. Når vi ber, bærer vi noens livssituasjon frem for Gud, sier Grandy-Teig.

Aldri alene i bønn

Sognepresten viser til dugnaden der vi alle blir oppfordret til å holde oss hjemme.

– I den situasjonen vi er i nå, er ikke helse lenger en privat ting, men felles og offentlig. Slik er det med omsorgen i bønn også. Den er offentlig, sier Grandy-Teig.

– Hvordan er det å stå alene i Nidarosdomen å be?

– Vi er aldri alene i bønn. Folk over hele Norge og i hele verden ber. Det er en puls, en stafettpinne. Da gjør det ingenting å være alene, smiler Grandy-Teig.

– Å be for verden, er jo alltid viktig for kirken, sier domkantor Magne Draagen. Han er i kirken for å spille klokkespillet på dagene der det ikke skjer automatisk, som under gudstjenestene på søndagene.

– Bønnen har like stor verdi om den leses i en tom kirke. Kirkens egenart er jo nettopp det at selv om vi er et fellesskap, så vender vi oss mot noe som er utenfor oss selv, sier Draagen.

Les også: Bønnedugnad i Nidarosdomen: En bønn i katedralen i koronaens tid

Gi trygghet

Han har flere ganger spilt i begravelser der det har vært bare ham og kisten med den avdøde til stede.

– Det er veldig spesielt, og det er få ganger jeg blir så skjerpet når jeg da er den som gjør den siste rituelle tjeneste for den døde. Denne stunden oppleves veldig meningsfull, sier Draagen.

Han tror også at 12 hjerteslag for byen – bønn i koronaens tid kan bidra til å gi en trygghet for folk.

Selv om vi nå på grunn av smittefaren ikke får lov til å slippe noen inn, er det viktig at vi ikke slutter å be, sier vikarierende kapellan Marie Farstad. Å låse seg inn i Nidarosdomen mutters alene for å be, opplever hun som fint.

– Noen vil kanskje dra på skuldrene av denne bønnepraksisen, og at det å tro at Gud hører våre bønner, er en måte å trekke seg unna virkeligheten og verden på. Men for meg er det slik at når jeg vender meg mot Gud, trer medmenneskeligheten frem. Sammenhengen mellom stillheten, bønnen og innsatsen for våre medmennesker, er nær, sier Grandy-Teig.

Av: Karina Lein, kommunikasjons- og informasjonsmedarbeider