Publisert 28. oktober 2020

– Vi bærer alle på en sorg over tap i livet. Følelsene er noen av de vanskeligste å ta innover seg

​For to år siden døde Jakob i mammas armer. Han ble 21 år gammel. Nå, i forbindelse med allehelgensdag, ønsker Anne Kjerpeseth i Nidarosdomens oratoriekor å gi trøst til andre som sørger.

– Vi sørger alle på ulike måter, peker Anne Kjerpeseth på.

Søndag 1. november står hun i sin vakre, blå kappe i koret sitt, Nidarosdomens oratoriekor i katedralen. Sammen med Nidaros domkor fremfører de blant annet dødsmessen «Requiem» av Gabriel Fauré.

– Dødsmesse, det høres da trist ut?

– Den presenterer mange følelser knyttet til døden. Følelser du bærer på – i livet. Den kan representere evig hvile, noe vakkert, noe skjørt, samtidig med det tunge, alvorlige og vonde. Jeg håper folk kan finne hvile og trøst i den.

Men Kjerpeseth vil også bidra til at vi åpner opp om sorgen. Hun har opplevd hvor vanskelig akkurat det kan være. Da sønnen Jakob døde, visste hun ikke hvordan hun skulle sørge. Hun valgte å fortsette i samme tempo som før, og gjøre det hun kunne aller best – jobben sin og det å gi omsorg til andre.

Et hvileskjær

Nidarosdomen, stille formiddag. Vi er så å si alene, hører så vidt stemmer fra andre besøkende. Gjennom glassmaleriene sender høstsolen korte blink inn i katedralen.

– Nidarosdomen er godt å være, her er det ro, stillhet. Støyen av livet er litt borte, ingenting forstyrrer. Her har jeg ingen rolle å fylle. Her kan jeg være meg selv, sier hun.

Kirkerommet har alltid vært et hvileskjær for henne.

– Jeg er enda mer fortrolig med rommet nå når jeg trener på å ta innover meg de følelsene som dukker opp, følelser jeg tidligere puttet i en «skuff».

– Inne i kirkerommet tar jeg inn mer enn det jeg gjør utenfor, sier Anne Kjerpeseth.

– Hvordan sørge?

Like før jul i 2016 fikk livsglade Jakob beskjed om at han hadde lungekreft med spredning. Han var da 19 år gammel. I september 2018 fikk han og familien vite at det ikke var mer å gjøre for Jakob. I to uker var han hjemme før han tilbrakte den siste tiden ved St. Olavs lindrende avdeling. Der døde med mammas trygge armer godt rundt seg.

I tiden etter at Jakob døde, stoppet hun ikke opp, tok ingen pause. Hun fortsatte som før.

– Jeg visste ikke hvordan jeg skulle sørge, sier hun.

Halvannet år etter Jakobs død sa kroppen stopp. Hun ble sykemeldt. Hun kjente at hun måtte ta tak i sorgen, tørre å kjenne etter.

Tiden siden da har hun brukt til å ta innover seg sorgen, kjenne på den. Hun har i regi av kirka i Trondheim deltatt i sorggruppe for foreldre som har mistet et barn.

– Vi puster inn, vi puster ut

– Sorg er komplekst. Vi sørger på ulike måter. Gjennom sorggruppen fikk jeg et språk for sorg, fikk hjelp til å sette ord på det.

Samtidig opplevde hun at de som deltok i sorggruppen slet med det at folk rundt dem ikke visse hvordan de skulle møte dem.

– Folk sier at vi må si fra hvis de kan gjøre noe for deg. Det er en fin tanke. Problemet er bare det at vi vet ikke hva vi ønsker at andre skal gjøre for oss. Vi er så nummen. Følelser rundt sorg påvirker også alle andre følelser, sier hun.

Hun tror at det at døden er så skjult for oss i vår moderne, travle hverdag gjør at vi heller ikke kan møte verken oss selv eller andre mennesker i sorg.

– Døden er en naturlig del av livet – vi puster inn, vi puster ut, vi blir født og vi dør. Støyen i livene våre distanserer oss fra det eksistensielle. Da blir det også ekstra vondt å ta inn følelsene som ligger i sorgen. Når vi blir konfrontert med det, har vi ingen verktøy.

– Livet innebærer døden

– En del av allehelgen for meg er at jeg ønsker at vi skal ta innover oss at livet innebærer at vi skal dø. Kanskje kan det bidra til at vi gjør bedre valg her i livet, at vi er mer til stede og sette pris på det vi har, se oss selv i en større helhet, smiler hun.

– Jakob var en gave til oss. Livet er en gave, sier Anne Kjerpeseth.

Det håper hun også konserten på allehelgensdag også kan bidra til. Kanskje kan bare det å komme inn i kirkerommet åpne opp for noe.

– Kirkerommet er en påminnelse om hvor små vi som mennesker er. Dersom det er en Gud, vet jeg at han ser meg her, uten alle rollene jeg fyller livet mitt med. Han ser i meg, hvor svak, redd, usikker jeg kan være.

– Kan kirkerommet lindre?

– Å være her gjør at jeg tar inn mer enn det jeg gjør utenfor, også smerte. Kanskje lindrer det ikke her og nå, men at jeg håper – når jeg går ut herfra – at jeg har en følelse av at dette har gjort meg godt. At jeg får påfyll!

Hun håper folk ikke tenker at de må ha en agenda, eller en tro for å komme til kirkerommet.

– Vi kan bare åpne oss for rommet, for det som måtte komme, smiler hun.

– Du blir utslitt av sorg

På allehelgensdag ønsker hun å gi trøst til de som kommer på konserten, samt en opplevelse av at ingen er alene i sorgen.

– Alle bærer vi jo på en sorg over noe. Det kan være tap av et dyr, en drøm, kjærlighetssorg, men vi distanserer oss gjerne fra den. Sorg er nok en av de vanskeligste følelsene for oss mennesker å forholde oss til, peker hun på.

– Og sorgen viser seg ikke alltid i at det «brister»?

– Nei, for meg har det ikke vært slik. Jeg har opplevd morgener der jeg å ikke ville stå opp til livet uten Jakob, men så gjør jeg det likevel, fordi jeg har en tanke om at det forventes av meg. Samtidig kan være godt å kjenne på at jeg det kan jeg, at alt er ikke bare svart, sier Kjerpeseth.

– Du blir utslitt av sorg, legger hun til.

Jakob er med oss i livene våre, sier Anne Kjerpeseth.

– Min utvidede familie

I snart 20 år har hun vært med i Nidarosdomen oratoriekor, sin «utvidede» familie. Etter Jakobs død har hun koret blitt enda viktigere for henne.

– Det er et rom der jeg bare kan være meg selv, der «vaskemaskinen ikke eksisterer». Jeg er bare i musikken og i meg selv i et fellesskap.

Da Jakob ble syk var det ikke i tankene hennes at hun ikke skulle fortsette i koret. Da familien fikk vite at de avsluttet behandling av ham og til han døde, hadde hun permisjon i fire uker. 14 dager etter at Jakob døde, ble hun med på koret på tur til Sverige.

– Jeg fikk en pause fra sorgen og savnet, være fellesskapet med koret mitt, som er så raust og som viser så stor omsorg.

– De viste meg sin kjærlighet

Store deler av koret var til stede i begravelsen. De tok også initiativ til en innsamlingsaksjon der de samlet inn et større beløp til inntekt for kreftforskning.

– Med det viste de hvor meningsløst de synes dette var, og et uttrykk for deres kjærlighet til meg, sier hun.

Å ikke fått til å være med i koret i tiden etter Jakobs død, ser hun for seg ville gjort det vanskelig for henne.

– Kanskje får jeg brukt noe i koret jeg ikke får brukt andre steder. Det er med på å gjøre meg hel.

– Koret omfavnet meg i sorgen, beskriver Anne Kjerpeseth om Nidarosdomen oratoriekor. (Foto: TITT Melhus)

Nå gleder hun seg til å møte konsertpublikummet i Nidarosdomen allehelgensdag. Hun tror musikken kan treff noe i alle, også de som ikke er så vant til å høre på klassisk musikk.

– Er det bare for «kjennere», eller kan det treffe noe i alle?

– Ja, men, du må åpne opp, legge fra deg eventuelle fordommer for kirkerommet eller musikken, være villig til å kjenne etter. Jeg tror det kan gi aha-opplevelser. Jeg tror også at folk kan bli «tatt» av musikken.

Døden er en del av livet, peker hun på.

– Kanskje kan dødsmessen være en hyllest til døden, men der livet er med.

Hun tenker ofte på sin 95 år gamle mormor som ikke fryktet døden.

– Hun var så fornøyd med det livet hun hadde hatt, men lengtet etter å dø – hun var så «mett av dage» som det heter. I tillegg gledet hun seg til å møte igjen sin kjære, smiler hun.

– Vakkert og fredfullt

Hun opplevde også dagen da Jakob døde som fredfull og vakker.

– Jeg krøp opp i sengen til ham, holdt rundt ham. Jeg sa til ham at han fikk lov til å dø nå. Han slapp smerter, og det var så godt å vite. Selv fryktet han heller ikke døden. Han hadde forsonet seg med den.

Nå går sorgen i bølger.

– Noen ganger får du et «knyttneveslag» som stopper alt, beskriver hun.

– Men, jeg er helt sikker på at livet har noe godt i vente, og Jakob er med oss i livene våre. Jakob var en gave til oss. Livet er en gave. Vi er så opptatt av å få alt vi ønsker oss. Kanskje skulle vi være litt mer bevisste på at vi kan miste det, sier Anne Kjerpeseth.

To dager før han døde, fikk Jakob oppfylt sitt aller største ønske: Å hoppe i falskjerm. Les mer om det i Adresseavisen.

Allehelgenskonserten med Nidarosdomen oratoriekor og Nidaros domkor under ledelse av domkantor og dirigent Karen Haugom Olsen starter klokken 19.00. Herkan du lese mer og kjøpe billetter.

Allehelgensdag er det også åpen kirke. Les mer om det i artikkelen Åpen kirke: – Vi er her for de som ønsker noen å snakke med

Av: Karina Lein, kommunikasjons- og informasjonsmedarbeider