På sin egen «stuga», ikke røde, men svarte, i Värmland lader Kim Rysstad opp til konserten i Nidarosdomen. Her øver han mens han spar i blomsterbed, luker ugress, strikker og koser seg sammen med sine to hunder Fant og Holger.

– Jeg nynner på salmene, melodiene og tekstene er med meg hele tiden. Jeg luker og øver, smiler han.

Her sa du noe om folkemusikken i det. Kan du skrive det du sa her?

Han er fra Setesdal, men bor på Stange i Innlandet. Kjærligheten førte ham hit, og her har han bodd sammen med sin mann siden 2013.

– Her er det åpne landskap, som det også er med utsikt fra fjellene i Setesdal. Jeg liker å se vann. På Stange har jeg Mjøsa, og her fra «stugan» ser jeg bort på en innsjø, forteller han.

Etter flere år med klassisk sang, valgte han i 2003 å studere folkemusikk.

– Setesdal er jo et kjerneområde for folkemusikk. Selv om jeg ikke brydde med særlig om den genren da jeg vokste opp, hadde jeg det rundt meg hele tiden.

Samtidig jobber han mye på tvers av genrer, og henter inspirasjon fra country, bluegrass og popmusikk.

– Jeg synger hele tiden. I hagen er det godt å være, så jeg synger mye her, forteller han.

Interessen for hage kom med koronapandemien. Litt tilfeldig kom han innom et hagesenter.

– Her var det mye fint, tenkte jeg. Dermed var interessen sådd, smiler Rysstad.

Siden da har han brukt mye tid på hagesentre.

– Jeg reiser mye og møter masse folk. Da er det godt å komme hjem til hagen og ikke snakke med noen på noen dager, mens jeg slapper av i hagen med hundene og mannen min, Truls.

Å være blant blomstene og gresset jorder ham. Den samme effekten har strikkingen.

– Musikk er øyeblikkskunst. Derfor er det så fint å gjøre noe så håndfast som strikking. Dessuten er det fint å gjøre det når jeg er ute og reiser i stedet for å se på telefonen hele tiden.

Akkurat nå har han hekledilla, og bak seg har han 45 «lapper». Men kofter og gensere har han også strikket.

Å synge i Nidarosdomen er en stor drøm som nå går i oppfyllelse for Rysstad.

– Tenk å få synge i det kirkerommet, under det vakre rosevinduet!

Han har vært i katedralen en gang tidligere, da som «turist» på omvisning. En annen gang gikk han forbi Vestfronten etter å ha vært på konsert i Borggården. Også da tenkte han:

– Enn å få spille her!

Nå skal han fylle rommet med sin usedvanlige stemmeprakt sammen med Nidarosdomens jentekor. Denne konserten er også den siste med dirigent Anita Brevik. Hun takker av etter 32 år med jentekoret.

– Jeg får frysninger bare av å tenke på at jeg skal synge med jentekoret. Den profesjonaliteten de har er makeløs. Når jeg hører dem synge tenker jeg, ja akkurat sånn kan det låte. Jeg blir rett og slett blåst i bakken av dem, sier Rysstad.

Han har også sett Anita Breviks relasjon til jentene i koret på nært hold, og synes det er ekstra spesielt å få være med på hennes siste konsert.

– Måten hun er på er så flott, og hvordan hun får dem til å synge er helt vilt!

Han har sunget julekonsert med jentekoret en gang tidligere, i 2019, men da med Trondheim Symfoniorkester og jentekoret i Olavshallen.

– Da gikk jeg hjem og grein etterpå!

Flere drømmer har gått i oppfyllelse for Kim Rysstad. På 14 dager skal han foruten å synge i Nidarosdomen, opptre i Den norske opera under «Oslo Pride 50 år: For en stemme» og opptre i Kristiansand. (Jeg fikk ikke med meg hvor det var. Kan du skrive inn det?)

Med seg på konserten har Nidarosdomens jentekor med seg den eminente trioen, som foruten Kim Rysstad, består av trompetisten Arve Henriksen og pianist Tord Gustavsen. Samspillet mellom de tre startet i 2018 under en salmekveld i Kulturkirken Jakob i Oslo. De dro videre på turne sammen.

– Når vi spiller sammen vet vi aldri helt hva som vil skje. Det kule med Arve er at han plutselig kan finne en lyd han vil bruke og legge det inn i låten. Som sanger konsentrerer jeg meg og lytter på en litt annen måte. Dette blir det et veldig fint samspill ut av!

– Hva gjør kirkerommet med Kim?

– Jeg får en ro. Ikke fordi jeg er så veldig religiøs, men det har nok noe med at det har lange tradisjoner. Jeg er jo selv en tradisjonsbærer som formidler en gammel musikktradisjon, folkemusikken. Julekonserter hører blant annet hjemme der. Materialet er jo skrevet for det rommet, og hører hjemme der.

Når han er i kirkerommet og ser opp på altertavlen og prekestolen, går tankene til alle som har stått der, alt som har blitt forkynt der.

– I kirkerommet har det skjedd mye, og salmetekstene som er skrevet for det kan være både formanende og tungsint. Samtidig er det en del av en tradisjon som jeg formidler akkurat nå, og det er sterkt å tenke på, sier Rysstad.

I konserten i Nidarosdomen skal han blant annet synge salmen «Langt inn på ville heii», om den bortkomne sønnen, om folk som går bort fra den «rette veien».

– Denne er mye brukt i Setesdal, der jeg kommer fra. Jeg er vokst opp med den, bestemor sang den ofte, forteller han.

– Samtidig som det kan være mye heftig i salmer som dette, formidler de også et håp. Du kjenner at det er trygt, og at det er mye kjærlighet der. Det trenger vi og verden i dag!

Salmene er en del av oss, mener Rysstad.

– De brukes jo i alle høytider, dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Ikke alle av oss tror på Gud og Jesus, men for meg representerer salmene likevel en tilhørighet og trygghet, samtidig som de er identitetsbyggende. De berører meg. Alle står vi fritt til å tolke hva vi legger i dem. Jeg ser som sagt mye kjærlighet i dem, og et håp om at noe skal bli bedre. Det trenger ikke bety at du skal frelses, men om ikke annet finne fred i musikken, sier Rysstad.

Selv er han mer opptatt av melodiene, at det skal være godt å høre på.

– Når du hører en salme, kan du også bare lytte til musikken, glemme teksten. Du trenger ikke forstå alt, peker han på.

I 2022 deltok Kim Rysstad i Stjernekamp på NRK.

– En flott opplevelse! Jeg gikk inn i det med tanken på å lære mest mulig. Jeg er veldig sjenert, heller innadvendt enn utadvendt. Helst vil jeg stå rett opp og ned og synge, men her måtte jeg bare glemme det jeg i utgangspunktet kunne synes var flaut. Det gjorde at jeg lærte veldig mye, ikke minst om det å opptre på en scene, forteller han.

Ennå opplever han at folk kommer bort og kjenner ham igjen fra Stjernekamp.

– At folk gjør det er superhyggelig. Jeg elsker den oppmerksomheten, og få hilse tilbake og snakke med folk, sier han.

Selv vet han ikke om han har turt å hilse på noen «fremmede» på gata. – Sigvart Dagsland er en av de jeg ser opp til, men om jeg hadde truffet ham tilfeldigvis, hadde jeg nok ikke fått meg til å hilse på, smiler Rysstad.

Noe av det han tok med seg fra Stjernekamp var å være åpen for mulighetene han får. Han er ikke lenger redd for å si ja til forespørsler om noe han ikke har gjort før.

– Stylisten i Stjernekamp kom stadig med forslag om klær jeg i utgangspunktet var skeptisk til å ha på meg. Han ba meg prøve det først, for å se hvordan det så ut. Så var det faktisk kjempekult nåe jeg hadde det på, smiler han.

Tatoveringen han har minner han stadig på å ikke la sjansene gå fra seg:

'O er so laga den livsens stridi,

du må ver' vare og passe tidi.

Med du sat der sulla på tullan di,

kan det hende lykka deg for forbi.

- Tarald J. Uppstad

Forespørslene om opptredener er mange. Han grep også sjansen da han ble bedt om å lage introduksjonsmusikken til «HeartSmart Conversation», podcasten til Märtha Louise, Lilli Bendriss og Mari Manzetti.

– Jeg laget tre forslag, og de valgte den med folkemusikkinspirerte. Det var kjempestas!

I en av episodene er han også gjest.

– Ikke la lykken gå forbi deg, smiler Kim Rysstad.