Før Helene Arnoldussen ble frivillig i Nidarosdomen grudde hun seg til å si noe høyt foran klassen. Nå gjør det henne ingenting. Hun har blant annet lest tekster fra Bibelen for

«hele Norge» på 17. mai da festgudstjenesten i 2020 ble overført på NRK2 og i NRKP1. Da var hun også russ, og russedressen var selvsagt klesplagg.

– Jeg hadde lyst til å foreslå det selv, men tenkte først at det kanskje ikke passet. Men, så spurte klokker Solveig (Birkeland, red.anm.) meg om jeg ikke ville ha den på. Da ble det slik, smiler hun.

– I Nidarosdomen føler jeg ikke at jeg må være perfekt. Leser du det slik du mener det skal gjøres, er det bra nok, sier blant annet Solveig til meg, smiler Helene.

– Med en gang jeg kom hit til Nidarosdomen, opplevde jeg å bli tatt imot på en helt spesiell måte, annerledes enn jeg var vant til ellers, forteller hun.

I løpet av konfirmasjonstiden skulle alle konfirmantene blant annet hjelpe til i to gudstjenester.

– På en av de to gudstjenestene, spurte plutselig Torstein (Amundsen, sokneprest red.anm) om jeg ville bære korset. Jeg ble kjempeglad. Å få gå først i prosesjonen frem mot alteret var så gøy. Jeg kjente at dette hadde jeg lyst til å fortsette med, smiler Helene.

Slik ble det. Helene ble frivillig i Norges nasjonalhelligdom. ­ I tillegg har hun tatt på seg oppgaven som kirkevakt.

– Alle er så hyggelig her. Jeg kan være meg selv. Ingen forventer noe «stort» av meg. Her føler jeg meg ikke «annerledes», forteller hun.

Oppgavene som frivillig ble etter hvert flere. En av dem er å lese tekster i en gudstjeneste.

– Før turte jeg ikke å snakke foran klassen. Jeg var en pingle. Her i Nidarosdomen føler jeg meg helt trygg. Her er det greit å gjøre feil, smiler Helene.

– Nå gjør det meg ingenting verken å lese foran alle som kommer til gudstjeneste, eller foran klassen, sier hun.

– Lærerne har også oppfordret meg til å bruke stemmen, slik de vet jeg gjør det i Nidarosdomen, legger hun til.

Flere jevnaldrende synes det er rart at hun vil være frivillig i kirken uten å få penger for det.

– Noen har sagt at de mener jeg kaster bort tiden min ved å gjøre dette, men for meg oppleves det ikke sånn. For meg betyr det mye å være her, sier hun.

Først tok hun det innover seg at de så slik på det, men det gjør hun ikke lenger. Hun har fått en styrke hun ikke har kjent på før. ­

– At jeg nå for eksempel tør å stå foran mange mennesker, er mer verdt for meg enn penger, understreker Helene.

– Men er det ikke vanskelig å lese de bibelske tekstene. De er jo skrevet for mange tusen år siden? ­­

– Jo, noen kan være vanskelige å forstå og lese, litt kjedelige, men andre ganger opplever jeg at teksten handler om mitt liv også.

Under en gudstjeneste ble det veldig konkret. Presten snakket om tilgivelse, og traff Helene rett i hjertet.

– Jeg tenkte på en venn av meg. I utgangspunktet hadde jeg ikke lyst til å tilgi ham, men da jeg hørte på presten, tenkte jeg annerledes om det. Inni meg tilga jeg ham, forteller Helene.

Hun synes også det er fint å høre på salmene.

– Men, det er ikke musikk jeg hører på til vanlig, smiler Helene.

Hun er ikke «spesielt» kristen, men definerer seg som kristen slik hun tror «folk flest» gjør det.

– Nei, det var miljøet, folkene som jobber her, som gjorde at jeg ønsket å fortsette å komme hit, forteller Helene.

Når moren har fri fra jobben, er hun ofte til stede under gudstjenestene. De søndagene blir ekstra betydningsfulle for Helene.

En annen oppgave hun har som frivillig er å dele ut nattverd. For Helene er dette gudstjenestenes høydepunkt.

– Da får jeg kontakt med folk. Øyeblikket da jeg møter blikkene deres er sterkt. Noen øyne utstråler glede, andre tristhet. Jeg legger vekt på å smile til alle, forteller hun.

I tillegg håper hun at enda flere unge tør å komme opp for å feire nattverd. Hun deltar også selv i nattverden, det føles som en naturlig del av å delta i gudstjenesten.

Hun opplever å ha forandret seg litt med tanke på å være sammen med andre mennesker.

– Her i kirka opplever jeg at ingen er mer verdt enn andre. Derfor prøver også jeg å behandle alle på lik måte, sier hun.

Den gode følelsen av å være seg selv, er styrket gjennom møtene med Nidarosdomen.

– Ingen dømmer meg her, ingen av mine spørsmål er dumme, opplever Helene.

Noen ganger oppsøker hun Nidarosdomen også utenom de dagene hun har oppgaver å gjøre her.

– Hvis jeg på en dårlig dag trenger en pause, er det godt å komme hit for en liten stund. Med det samme jeg kommer inn her, forsvinner alle mine problemer. Jeg går gjerne opp i tårnet og kikker ut over byen. Når jeg går ut, kjenner jeg meg sterkere, smiler hun.

– Jeg har bare lyst til å hjelpe til, gjøre noe fint for andre, sier Helene Arnoldussen.

Tekst og foto: Karina Lein, kommunikasjons- og informasjonsmedarbeider