Mastik fantastik

Ved demontering av Kongeinngangen, som startet i 2010, ble det fort klart at både store og små tiltak ville være nødvendig på mange av de drøyt 1500 steinene som var i ferd med å bli tatt ned. Etter tre restaureringer, med både delvis og total demontering, er utstrakt bruk av sement siden 1869 ikke den eneste årsaken til alle skadene. Variabel kvalitet av stein og bruk av mekanisk verktøy er også faktorer som har gjort utvikling av en effektiv reparasjonsmørtel for kleberstein nødvendig.

Etter mange tester av ulike bindemidler, tilslag og teknikker, falt valget på en modelleringsmasse bestående av en vannbasert akryl som bindemiddel og kleberstein- sand/pulver. Modelleringsmassen dekket kriteriene våre; den er reversibel, diffusionsåpen, holdbar, funksjonell og estetisk passende. Den kan i tillegg brukes effektivt på alle typer overfladiske småskader på kleberstein.

Diskusjoner rundt autentisitet og antikvariske retningslinjer relatert til bruk av akryl i reparasjonsmørtelen førte til opprettelse av en arbeidsgruppe som skulle forske på mulige alternative materialer.

Historikk

Det finnes flere steder på Nidarosdomen og Erkebispegården der steiner er påført en slags reparasjonsmasse, enten grå eller rød, som kan minne om det som kalles mastik. Undersøkelser av disse materialene viser at det er reparasjoner som veldig sannsynlig ble utført allerede ved byggingen av katedralen eller like etter, slik at de er av stor interesse for vår aktuelle og fremtidige forskning.

Bedre kjent under navnet kitt er begrepet mastik likevel å finne i Store Norske Leksikon: «Mastik er en teknisk fellesbetegnelse for plastiske og elastiske masser som brukes til fylling av sprekker og fuger, for eksempel kitt, sparkel- og fugemasser»

Det var i boken Kalkbrennerens håndbok, skrevet av Valentin Biston i 1828, jeg fant ulike mastikoppskrifter til forskjellige formål. Disse viser at innholdet kunne bestå av mange ulike ingredienser, som for eksempel hydraulisk kalk eller luftkalk – både lesket og ulesket, teglpulver, linolje, blyoksid eller treaske.

Mastik har vært kjent lenge, og alt tyder på at allerede i den antikke byen Cartagena ble vannsisterner pusset innvendig med et slik materiale. Formålet med mastik er som regel vanntetting, fuging og liming av en eller flere ulike materialer som stein, metall, tre og glass. Den mest kjente er sannsynligvis vinduskitt, som fortsatt finnes i sin opprinnelige utførelse; linolje og kritt. De fleste håndverkene har benyttet seg av en eller en annen form for mastik gjennom tidene, og de fleste utviklet selv sine egne oppskrifter. Man kan for eksempel nevne Corbel mastik som egner seg spesielt til fuging av værutsatt murverk, fontene-mastik brukt til å lime og fuge stein under bygging av fontener eller blyoksid-mastik som membran over terrasser og til liming av stein. Villmanns-mastik er den aboriginene bruker for å feste steinene til sine steinøkser og flaske-mastik til forsegling av kork. Listen er nærmest uendelig. Mastik er også det vi i dag finner i patroner og som vi kaller silikon, sparkel, fugemasse, etc.

Eksempler på Nidarosdomen og Erkebispegården

Ideen om å prøve ulike mastikoppskrifter startet med oppdagelse av ukjente reparasjonsmasser i kapellet i Erkebispegården, utvendig rundt oktogonen på Nidarosdomen samt på korets søndre og nordre sideskipsfasader.

Før pussing av hvelvene i kapellet i Erkebispegården i 2014, ble det utført en omfattende registrering av alle flatene for fremtidig dokumentasjon. Blant annet var det observert en rød mørtel påført små skader på enkelte steiner i gurtbuene. Analysen av prøver utført av NTNU viste at innholdet i hovedsak består av quarts, kalsitt, aluminosilikater og jern. Alle er vanlige ingredienser i flere mastikvarianter.

Mørtelanalyser, som ble utført på sørsiden av koret i år 2000, viser noen reparasjoner utført med en gråhvit masse, og som den gangen ble beskrevet som en reparasjonsmørtel. Man finner tilsvarende materiale flere steder på oktogonen. Prøvene består av knust marmor med enten gips eller kalk som bindemiddel og eventuelt organisk tilsetning. Det er nylig registrert tilsvarende reparasjoner der mørtelen er brukt til både utfylling av hull og liming av små steinfragmenter.

Siste funn av liknende reparasjon er ganske høyt oppe på korets nordre sideskipsfasade. Der er mørtelen brukt til å sette inn steinfragmenter for å fylle et hull i en større kvaderstein. I dette tilfellet er det benyttet en masse som likner den røde mørtelen i kapellet i Erkebispegården.

Eksperimentering

Fra Kalkbrennerens håndbok ble det valgt ut fire oppskrifter, og for hver av dem ble tester utført både med det angitte tilslaget og parallelle tester med klebersteinpulver. Dette for å etterlikne kleberstein. Oppskriftene ble valgt ut fra hvor enkle de så ut til å være å ta i bruk. De ble utført etter boka, det vil si uten å tolke teksten for mye. Dette førte til at også et eksperiment jeg i utgangspunktet ikke hadde tro på ble utført; som å leske kalk i linolje, noe som er helt utenkelig. Hensikten var å sette seg inn i tankene til de som beskrev oppskriftene i 1828. Imidlertid viste det seg i enkelte tilfeller, at både tolkning og oversettelse av en 200 år gammel skrivemåte var ytterst nødvendig for å lykkes.

Fremgangsmåten var lik for alle blandingene. Først ble tørrstoffet blandet sammen med oljen i en morter til riktig konsistens, deretter ble de ulike mastikene sparklet på steinprøver med bruddflater og satt til tørk.

  • Murer-mastik: treaske, ulesket kalk, linolje og enten knust teglstein eller knust kleberstein.
  • Tunis-mastik: treaske, tørrlesket kalk, vann, linolje og enten sand eller knust kleberstein.
  • Blyoksid-mastik: blyoksid, linolje, sikkativ og enten knust tegl eller knust kleberstein.
  • Fiennes-mastik: Hydraulisk kalk, linolje og enten knust tegl eller knust kleberstein.

Resultat

Masons-mastik: Denne fungerte dårlig fordi den uleskede kalken reagerte med luftfuktighet i løpet av det første døgnet etter påføring. Her ser det ut som teksten ble tolket feil på grunn av skrivemåten og at man burde ha lesket kalken i vann mens man tilsatte linolje.

Tunis-mastik: Etter 2-3 døgn var prøven fortsatt litt svak under kniven, men ga tilfredsstillende styrke etter hvert. Blandingen med sand var litt vanskelig å bearbeide på grunn av sandkorn, men det ga et godt resultat med kleberstein.

Blyoksid-mastik: Denne var ikke egnet som modelleringsmasse på grunn av den knalloransje fargen og det faktum at blyoksid er giftig. Oppskriften ble valgt likevel fordi den skulle ha gode limegenskaper.

Fiennes-mastik: Desidert best i test på grunn av kort herdetid, fin konsistens under påføring og lett å bearbeide. Den holder seg dessuten bra utendørs året rundt.

Konklusjon

Utprøving av oppskriftene viser både fordeler og ulemper ved bruk av mastik som steinreparasjonsmørtel. Det kanskje mest negative aspektet ved første blikk er smittefare som linolje utgjør når mastiken blir påført kleberstein, da den etterlater et merke rundt reparasjonen. Langsom herding vil også være en ulempe for restaurering i stor skala. Egenskaper som heft, porøsitet og hardhet er ikke målt i eksperimentet, men prøvene gir en indikasjon på at noen av dem kan tilfredsstille kravene vi er ute etter.

En utdypning av prøvene ser ut til å være nødvendig før man kan si mer om hvorvidt produktene er egnet til vårt formål eller ikke. Det ser ut til at flere faktorer kan justeres for å forbedre resultatene, men generelt er resultatet av eksperimentet positivt. Det viser at glemt kunnskap kan erstatte moderne materialer.

Artikkelforfatter fra murerverkstedet:

Francois Guillot: e-post: francois.guillot@nidarosdomen.no