Olavsarven

Nidarosdomen er bygget over gravstedet til St. Olav, vikingkongen som ble Norges nasjonalhelgen

Vikingen Olav Haraldsson

Olav Haraldsson ble født en gang på 990-tallet i det som i dag er Telemark. Allerede som en ung gutt, bare 12 år gammel, reiste Olav i viking. Hans mål var å skaffe seg erfaring, rikdom og et omdømme som kunne sikre han en fremtid som høvding i Norge. I flere år herjet Olav rundt Østersjøen og skapte seg et rykte som en mektig kriger.

Da han var om lag 16 år, reiste Olav videre til England. Her sluttet den norske vikingen seg til en stor dansk hær med flere tusen krigere. De plyndret og skapte hysteri i store deler av landet, men etter hvert klarte den engelske kongen Ethelred å danne en allianse med den dansk-norske krigerstyrken. Freden varte imidlertid ikke lenge – den danske konge Svein Tjugeskjegg tok makten i England og fordrev Ethelred ut av landet.

Den engelske kongen var gift med en normannisk prinsesse, og flyktet derfor til sin kones hjemland. Olav fulgte med til Normandie. Denne delen av Frankrike var i stor grad befolket av tidligere vikinger, noe som kan ha fått Olav til å føle seg hjemme. Likevel var det en vesentlig forskjell mellom Skandinavia og Normandie – her var kristendommen etablert som den dominerende religionen. Olav må ha oppdaget makten hertugen av Normandie hadde, i det at han styrte over kirkeorganisasjonen og dermed over sine undersåtters religiøse liv.

I denne makten så nok Olav en stor verdi, derfor lærte den fremtidige kongen mye om den kristne lære. Det var under sitt opphold i Normandie at Olav virkelig tok kristendommen innover seg, og han ble enten døpt eller konfirmert her.

Vikingkongen

I år 1014 døde Svein Tjugeskjegg, noe som gav Ethelred muligheten til å gjenerobre sitt gamle kongedømme. Med Olavs hjelp drev han plyndringshæren ut av England, men til tross for dette forble danskene en trussel. Sveins sønn, Knut, hadde rustet opp en ny hær og satte kursen over til England. Den nye danske kongen, som med tiden skulle få tilnavnet «den mektige», hadde som mål å ta tilbake farens territorium. Han klarte å få Olav over på sin side, og ved hjelp av hans leiesoldater klarte kong Knut å ta makten i England.

Antakeligvis lovet den danske Knut Olav mulighet til å regjere over Østlandet, på kongens vegne, hvis han allierte seg med danskene. Olav returnerte i hvert fall til Norge for å styre over deler av landet. Med sine krigserfarne menn og en betydelig rikdom etter sine eventyr i øst- og vesterled, satte Olav etter syv år endelig sine føtter på norsk jord igjen.

Men Olav var fast innstilt på å ta makten i hele Norge, han fordrev derfor Knuts to visekonger ut av landet. Den danske kongen hadde på denne tiden hendene fulle med å få total kontroll over England. Så han hadde ikke mulighet til å dra til Norge for å straffe Olav og gjeninnsette sine allierte, ladejarlene Svein og Håkon.

Olav utnyttet seg av situasjonen i England. Han hadde overvunnet ladejarlene, og det viktigste for han var nå å bli anerkjent som konge på tingene av de norske stormennene og bøndene. Norge hadde nemlig på denne tiden et veletablert tingsystem. Tingene fungerte både som et parlamentarisk styresystem og som et juridiske samlingspunkt. Derfor var det en nødvendighet for Olav å samle støtte ved disse samlingene for å bli anerkjent som Norges konge. Ved hjelp av de rikdommene han hadde samlet seg i utlandet og makten som lå i hans krigere, klarte Olav – enten ved å kjøpe eller å true – å få nordmenn over på sin side. Slik kunne han rundt år 1022 stadfeste sin stilling som konge for hele landet.

På samme tid både overtalte og tvang kong Olav, de bøndene og stormennene som ikke var kristne til å la seg døpe. Han var ikke den første kongen som utførte dette, men han er den vikingkongen som i størst grad arbeidet for å etablere en kirkeorganisasjon. Slik fikk den nye kongen også institusjonalisert kristendommen som statsreligion.

Olav arrangerte et kirkemøte, hvor en ny kristen lov ble vedtatt for alle landets innbyggere. Med det ble all hedensk kult forbudt, og de kristne humanitære grunnreglene ble vedtatt for å være de eneste lovlige i Norge. Fra nå av skulle konge og kirke utgjøre det administrative grunnlaget for en ny type enekongedømme, basert på kristen lov som var underlagt av kongens makt. Denne religionen med en eneste gud speilet et statsstyre med en konge, og legitimerte dermed Olavs enekongedømme Dette var et mønster fra Vesteuropeiske kongedømmer, men for nordmenn var dette en helt ny styringsform.

Olavs fall

Etter hvert fikk Knut den mektige total kontroll over England, og endelig var tiden inne for å kunne ta seg av den opprørske Olav. I 1026 slo den dansk-engelske kongen Olav i et slag ved Skåne, og kun to år senere fikk Knut på nytt makten over Norge. I frykt for sitt liv flyktet Olav til sine slektninger i Gardariket (i dag Russland). Knut vendte samtidig tilbake til England og for å ta seg av opprørere der. Han gjeninnsatte Håkon jarl som sin visekonge og sendte han tilbake til Norge, men under sjøfarten druknet jarlen. Ord om dette nådde Olav i Gardariket, som raskt samlet sammen en liten hær for å reise hjem. Den tidligere kongen så dette som en mulighet til å gjenerobre Norge, og på ferden tilbake sluttet i tillegg 1500 menn seg til Olavs hær. Kongen så dette som et godt tegn, og valgte derfor å krysse grensen inn til Norge ved Trøndelag.

Da trønderne hørte at Olav var på vei, kalte de til seg forsterkninger fra Vestlandet og Hålogaland. På den måten fikk de samlet sammen en bondehær på mellom 3-5000 mann. Nordmennene husket godt Olavs harde og enerådige styre, og ønsket han ikke tilbake som konge. Den 29. juli i år 1030 forberedte Olav og hans hærstyrke seg for kamp ved Stiklestad. Et slag, som skulle bli et av de mest kjente slagene i norsk historie, var i ferd med å begynne.

Til tross for å være i undertall klarte Olav og hans menn å slå tilbake det første angrepet, men flere av hans krigere misforsto utfallet. Mange trodde de nå hadde seiret over bondehæren og at deres fiender la på flukt. Derfor brøt Olavs menn ut av rekkene for å forfølge bøndene, og havnet med det i kamp med mer krigserfarne bondesoldater. Omgitt av sine mest profesjonelle krigere gikk kongen nå selv inn i kampen. Men overmakten ble likevel for stor, og etter hvert ble Olav drept av sine fiender. Da Olav falt, mistet hans krigere alt håp. De snudde om og flyktet fra slagstedet. Noen kom seg til skogs og berget dermed livet, men mange klarte ikke å flykte og lidde samme skjebne som sin konge. Også de ble drept av bondesoldatene.

Olav blir helgen

Olav hadde to hovedmål som konge; han skulle samle Norge til ett uavhengig rike og han skulle etablere kristendommen som den statsbærende religion. Denne religionen med en eneste gud speilet et statsstyre med en konge, og legitimerte dermed Olavs enekongedømme. På den måten utfordret Olav det gamle norske styresettet med flere høvdinger og lokale ting, noe som fikk bøndene til å kjempe mot kongen.

Rett før slaget ved Stiklestad hadde kong Knut den mektige lovet å gjenopprette det tidligere tingsystemet. Men den dansk-engelske kongen holdt ikke sitt løfte. Kort tid etter Olavs død innsatte han sin 15 år gamle sønn Svein Alfivason som visekonge. I tillegg påla han bøndene harde skatter. Dette førte til at det vokste frem en kult med bred folkelig støtte, som også ble støttet av den kirkeorganisasjonen Olav hadde innført.

Denne kulten spredte ord om at Olavs død på Stiklestad var en kristen martyrdød. Det ble sagt at Olav før han døde hadde kastet fra seg sine våpen, og således hadde kongen dødd forsvarsløs ovenfor sine fiender. Rykter og fortellinger oppstod om at det hadde skjedd flere mirakler rundt Olavs legeme. Blant annet ble Olav lagt i et skur, som en blind mann hadde søkt ly i natten etter slaget. Mannen skulle fått den døde kongens blod på hendene, gnidd seg i øynene og fått synet tilbake. I tillegg skal det ha sprunget frem en kilde med helsebringende vann fra Olavs gravsted, Nidarnesets høyeste punkt, hvor kongen hadde blitt gravlagt i all hemmelighet.

Snart ble den religiøse olavskulten et politisk virkemiddel for de nordmennene som ønsket danskene ut av landet. Et år etter Olavs død ble derfor liket til kongen gravd opp. Da man åpnet graven hans steg det en duft av roser opp fra kisten, og Olavs negler og hår hadde vokst. Moderne historikere har avfeid det hele som et sagn, men det kan faktisk være et snev av sannhet i legendene om Olav. Mumifisering av kropper var ikke ukjent på denne tiden, og ved uttørking av kroppen vil huden over neglene trekke seg tilbake. Slik kunne det faktisk se ut som om neglene har vokst.

Olavskulten

Som en følge av alle hendelsene ved Olavs legeme ble kongen erklært hellig av biskop Grimkjell, en av biskopene Olav hadde med seg da han i 1015 returnerte fra England. Olavs legeme ble så lagt i skrin og plassert på høyalteret i Klemenskirken i Nidaros. Ved hans opprinnelige gravstedet på Nidarneset ble det reist en trekirke til hans ære. Fra 1070-tallet ble det bygget en steinkirke på samme sted som erstatning for den i tre, og denne nye kirken utviklet seg med tiden til å bli dagens domkirke. Her ble Olavs skrin utstilt på høyalteret og kirken ble Nord-Europas viktigste pilegrimsmål.

I 1035 døde Knut den mektige, og dette førte til at den politiske situasjonen i Norge ble snudd på hodet. Norske stormenn benyttet anledningen til å hente St. Olavs 11 år gamle sønn Magnus tilbake fra Gardarriket, og de gjorde han til landets nye konge. Både Magnus og Olavs bror, Harald Hardråde som regjerte sammen med Magnus, bygde opp under olavskulten fordi dette legitimerte deres rett til kronen. Deres etterfølger Olav Kyrre fulgte videre i de samme fotspor. Slik bredte dyrkingen av St. Olav seg hurtig i Norge, men den stoppet ikke med det. Historien om den hellige kongen spredte seg over hele Nord-Europa, og det ble bygget Olavskirker både i Norden, i Russland, rundt Østersjøen og i England.

St. Olav ble Norges første store helgen. Han ble kalt den evige norske konge og beskytteren over vårt folk. Den langvarig kristningsprosess av Norge hadde faktisk starte lenge før Olav ble født, men helgenen ble betraktet som den absolutt viktigste suksessfaktoren i kristningen. Kirken heroiserte Olav sterkt, så hans motstandere ble fremstilt som skurker. Denne holdningen ble anerkjent som den eneste sanne frem til sent på 1900-tallet. Det er derfor vi i dag finner St. Olav som en av de mest avbildede helgenen i nordisk middelalderkunst.

Olav blir ofte fremstilt stående med en øks i den ene hånden, eller sittende med et uhyre under føttene. Uhyret sies å symbolisere de onde maktene han overvant, mens øksa har blitt hans helgenattributt som gjør han gjenkjennelig for oss. Olavs øks har også blitt et sentralt element i det norske riksvåpenet, noe den fortsatt er i dag. Likevel er kanskje den mest spesielle framstillingen av helgenkongen i fødselskirken i Betlehem, der kan man finne et maleri av St. Olav på en søyle som datertes tilbake til ca. 1160.

Helgenkulten rundt St. Olav var så sterk at den til og med overlevde reformasjonen.Hans dødsdag 29.juli ble feiret som et av landets viktigste nasjonaldager helt frem til 1800-tallet. Da ble denne tradisjonen mer eller mindre avløst og erstattet av feiringen av Norges nasjonaldag. Til tross for dette er feiringen av Olav, også kalt Olsok, viktig i dag. Men vi har et langt mer nyansert syn på hva slags menneske Olav var – både som konge, kristen og viking. Likevel er det viktig å understreke at Olav var veldig viktig i innføringen av en kristen kirkeorganisasjon.

Han er en av flere sentrale personer i etableringen av kristendommen, en religion som for svært mange medførte et tryggere samfunn å vokse opp og leve i. Tar man i betraktning Olavs liv og handlinger er helgenen nok den nordmannen i vår historie, som i størst grad har hatt innvirkning på utviklingen av Norge frem til i dag.