Vår-frue

Vår Frue kirke

Åpen i dag fra 12:00 - 15:00

Vår Frue kirke er en mangfoldig kirke. Den har rom for alle byens mennesker, og huser en rikholdig historie.

Vår Frue er en av to sognekirker til Nidaros Domkirke og Vår Frue menighet.

KORONATID:

Vår Frue - åpen kirke har alternativ åpningstid og tilpasset aktivitet fram til høsten 2020: På kirkebakken (utenfor kirken) tilbyr vi kaffeservering og enkle måltider hver dag, man-lør, i tidsrommet 12-14. Samtidig er kirken åpen for dem som ønsker rom for stillhet, lystenning og bønn. Litt avhengig av bemanning, vil det være hverdagsbønn kl 14;00. Dette er en enkel liturgi med bibellesing, bønn, lystenning og musikk. På torsdager er det også nattverd. De dagene vi ikke har bemanning for dette, vil vi holde kirken åpen fram til kl 15, slik at det er anledning til individuell bønn/meditasjon.

Vår Frue har alltid vært byens egen kirke. Alt av inventar – fra lysekroner til orgel og kollektbøsse i støpejern – er laget i Trondheim og gitt som gave til kirken av byens beboere. Kirken gjemmer på mange små historier.


Sølvhjertene
I 1742 fikk Laurits Lund, som var prest i Vår Frue kirke, laget to flammende hjerter av sølv som en kjærlighetserklæring til sin hustru. Hjertene kan du se på alteret i Vår Frue kirke. Ser du godt etter kan du også se monogrammene med parets initialer. Gullsmed Møller, byens eldste gullsmedbutikk i Munkegata 3, selger smykker og nåler formet som hjertene fra alteret.

Brosteinsalter
Bymisjonens brosteinsalter vil nå etter restaureringen bli flyttet fra plassen under galleriet til foran i kirka. Alteret er plassert som et symbol på omsorgen hun har for byens befolkning.

Dåpsfatet
I 1694 donerte lagmann Peter Dreyer og hans hustru et døpefat i sølv til Vår Frue kirke. Fatet er dekorert med utelukkende tysk tekst, men skal være laget i Trondheim. Mang en trondhjemmer er døpt i det historiske fatets dåpsvann.

Lysekrona
Den største lysekrona i Vår Frue kirke ble skjenket som gave til den totalt utbrente kirka etter bybrannen i 1651. Den svært velhavende enken etter Peder Mortensson Grumb, Kristine Nielsdatter, forærte lysekronen i 1652. Ser du opp på den fremste lysekrona i kirken, kan du lese at den er gitt ”Til Gudts ære og Wor frwe Kirchkis ZIIR (pryd).

Bispehodet
På hver side av den gotiske portalen i korets sørvegg står et hode – det ene forestiller en biskop og det andre en konge. De er hugget på Håkon Håkonssons tid omkring 1220 og symboliserer at kirke og kongemakt var like mektige på den tiden. Rett under dem, på veggen, er avtrykkene etter kyssekors – metallkors som de troende kysset før de gikk inn i kirken.

Gravkjelleren
Under kirken ligger et nettverk av gravkjellere. Gravkjellerne ble i hovedsak bygd etter bybrannen i 1681, og i perioden fra 1681 til 1805 ble det gravsatt over hundre kister. Byens rike og mektige familier betalte for å bli stedt til hvile her, noe som ble en viktig inntektskilde for kirken. I løpet av de siste to hundre år har hvelvrommene blitt ombygd og delvis ødelagt i forbindelse med bygging av varme-anlegg. Flere kister ble tatt ut av kjelleren og gjenbegravd, resten ble stablet i et av hvelvrommene. I den senere tid er det blitt foretatt en opprydding og undersøkelse av gravmaterialet i kjelleren. De gjenværende kistene står i dag plassert i hyller.

Steinhoggermerkene
På middelalderdelen av kirken – koret og østre halvdel av skipet – har mange av de fint hugne klebersteinene merket til den steinhuggeren som laget steinene tidlig på 1200-tallet. De samme merkene finnes også på domkirken, og viser at arbeiderne kom fra bygghytten der. Det vanligste er en femtakket stjerne – et pentagram. Årsaken til merkingen er trolig avlønning for arbeidet.

Grunnsteinen
På østsiden av koret, en meter over bakken, står kirkens ”grunnstein” med en innskrift på gammelnorsk med gotiske bokstaver.: HIN HELGHA MARIA À MIK – BIORN SIGNARSSON GER E MIK (DEN HELLIGE MARIA EIER MEG – BJØRN SIGNARSSON GJORDE MEG). Bjørn var trolig byggherren som finansierte arbeidet. Slike innskrifter er svært uvanlige i Norge.