I år vet vi kanskje bedre enn på lenge at det er ingen selvfølge. Ingen selvfølge at vi kan feire på denne frie, glade, ubekymrede måten.

Med disse ordene innledet domprost Kristin Moen Saxegaard sin preken til en fullsatt festgudstjeneste på nasjonaldagen. Og fortsatte:

For verden har blitt annerledes den siste tida. Nyhetsbildet er dominert av noen få, men svært mektige menn som får oss til å sitte i spenning og lurer på hva det neste utspillet blir, som truer verdensfreden.
Vi ser bilder av ny krigføring, av droner. Og fortsatt ser vi mennesker på flukt og i hungersnød. Det skjer i Ukraina, Libanon, Gaza, Sudan, og enda flere steder.

Ikke minst møter vi mennesker her i Trondheim.
Som er kommet hit som flyktninger, og som lever her, lenge, ofte med en veldig uavklart fremtid. Vi møter mennesker som i solidaritet demonstrerer hver uke i sentrumsgatene for slektninger og venner som har mistet alt i Palestina.
Og vi ser politibilene som står oppstilt utenfor synagogen – fordi jødene som bor her i fredelige Trondheim blir utsatt for ytringer som gjør at de ikke lenger kjenner seg trygge.

Hva gjør det med oss? Hva gjør det med oss nordmenn som er godt vant med fredelige tider, å kjenne på uro? Blir vi engstelige og holder enda hardere på godene våre, og blir oss selv nok? Eller klarer vi å tenke at nå trenger vi virkelig å stå sammen, i et stort fellesskap for det gode, fordi det finnes bare èn verden å dele!

Marias lovsang

Prekenteksten for 17. mai er hentet fra Marias lovsang. Den sangen Maria brøt ut i da engelen kom til henne og fortalte at hun skulle bli mor til verdens frelser. Ordene satte håp i datidens Midtøsten, hvor romerne hadde et hardt grep om hele området som i dag er Palestina, Israel, Libanon og Syria, og ordene har sitt tydelig budskap også i vår tid:

51 Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
52 Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
53 Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.

De av dere som er norsklærere eller generelt glad i litteratur, legger sikkert merke til at teksten har et typisk antitetisk preg. Hvor den første setningen står i kontrast til den neste. Og umiddelbart blir vi som hører teksten stilt på valg. Er vi blant dem som ser Guds storverk, eller går vi med hovmodstanker i hjertet? Sitter vi på tronen, eller er vi blant de lave? Er vi blant de sultne eller de rike?

Og det er ikke noe å lure på, hvor den gode siden er. Retorikken er tydelig. Marias lovsang er en klar tekst om makt og avmakt, rikdom og nød, gudsfrykt og hovmod. Og Gud er helt utvetydig på de undertryktes side.

Hvilken side står vi på?

Hvordan er det så med oss? Hvilken side står vi på?

Vi som kjenner oss som norske, vi er etterkommer av en sammensatt historie. Og vi som bor her i Trondheim og har Nidarosdomen, selve Norges hjerte, i eie, vi lever midt i historiens kjerne.

Starten på vår nasjonsbygging var en krevende tid. En hovmodets tid. Hvor de aller fleste var svært fattige, mens noen få satt på all makten, reiste i viking, herjet og plyndret – fordi de kunne.

Så kom Olav Haraldsson, som ble den hellige. Han dro selv i viking som sine forfedre, men han fremmet også troen på at alle mennesker har verdi, for alle er vi skapt av Gud! Så innførte han lover om at de døde skulle gravlegges, ikke lenger i myr for den fattige og haug for den rike, men i den samme jorda på kirkegården - fordi vi var like for Gud.

Etter at Olav ble helgen og denne kirken ble bygget over hans grav, kom en ny tid for Norge, og ikke minst for Trondheim, da erkebispesetet ble reist og omtrent halve Nordeuropa lå under Nidaros.

Men det var også harde århundre. Med Svartedauen, og 400 år underlagt Danmark og så Sverige. Før vi endelig ble et fritt land igjen. Litteraturen om denne tiden beskriver oss som et folk med lua i hånda. Og de som skulle gjenreise Norge etter 1814 levde med en visshet om at dersom vi skulle kunne verge landet vårt, prisgitt en krevende natur og langt rikere og kulturelt utviklede nasjoner rundt oss, så måtte Gud være vår bygningsmann. Vi klarte oss ikke uten!

Så kom to verdenskriger. Hvor vi uskyldig og ufrivillig ble dratt med.
Men gjennom disse krigene vokste det fram en visshet om hvem vi var som folk. Et lite folk. Men et modig folk som var villig til å kjempe for retten til å leve fritt.
Men også denne tiden fikk et mørt etterspill. I det bastante oppgjøret etter krigen kom nåden til kort. Etterkommerne av NS-medlemmer og barn som ble født med tyske fedre i Norge måtte betale dyrt. Og de få jødene som overlevde holocaust fikk svært lite støtte fra sine norske naboer da de kom tilbake.

Siden 2. verdenskrig har Norge bygget seg opp. Jevnt og trutt. Gjennom hardt arbeid, dugnad og samhold. Til vi er blitt verdens rikeste og lykkeligste land. Og vi er verdensmestere både med og uten ski på beina.

Har vi også blitt hovmodig igjen? Vi som snakker om dyre flyreiser til sommerferien, som om det er den største trusselen når verdensfreden står på spill? Sitter vi på våre troner og ser med bekymret men fraværende blikk på de lave? Lukker vi øynene for de som sulter? Det enkleste som finnes, er å bli seg selv nok.

Men det er mulig å snu.

Pilegrimstur til Lindisfarne

For en tid tilbake var jeg på pilegrimstur til Lindisfarne, en øy på østkysten av Nord-England. På 600-tallet ble det reist et munkekloster der, med irske munker fra Iona. Men i 739 ble klosteret plyndret av norske vikinger. Dette er den første dokumenterte hendelsen om vikingenes herjinger, og regnes derfor som starten på vikingetiden.

Da jeg og mine venner kom til Lindisfarne og gikk inn i kirken, oppdaget jeg et en bilderamme med et brev inni, som hang på veggen oppe i koret. Brevet var undertegnet biskop Finn Wagle i Nidaros. På vegne av det norske folk beklaget han og ba om forlatelse for de norske vikingenes ødeleggelser ved Nord-Englands kyster. Dette brevet var viktig for folket på Lindisfarne, fortalte guiden oss. Derfor hang det helt oppe i koret.

Det gjorde dypt inntrykk på meg. Både det at vi har vært en så grusom nasjon. Men også det at et brev fra en klok norsk biskop betydde så mye, selv om det kom mer enn 1000 år etterpå. At det betød mye for folket der å få den anerkjennelsen. Og at det faktisk er mulig å kle av seg hovmod, stige ned fra tronen og be om forlatelse.

Denne visdommen fra biskop Finn er verd å ta med seg inn i vår urolige tid. Det er ikke for sent å gjøre godt. Vi trenger hverandre, slik vi har gjort før. Vi trenger å ta til oss ord om samhold, godhet, rettferdighet igjen. Og om nåde. Og vi trenger å stige ned fra tronene våre og gi hverandre hånda.

Jesus, som Marias lovsang synger om, ber oss om å være utholdende i håpet. For heller ikke dagens herskere skal sitte på tronen for alltid. De skal tas ned, slik historien viser at herskere til slutt må gi tapt.

Så våg å tro at Gud holder sin hånd over verden og over livene våre. Hver dag. Alle dager. Selv om vi ikke ser det. Og selv om vi ikke forstår hvorfor det skal ta så lang tid.
Vær på livets og håpets side. Ikke tro at du må klare alt alene. Ikke tro at de andre ikke angår deg. Ta del i fellesskapet. Og våg å tro at Gud er bygningsmannen.

Og med takk til de som gikk foran for frihetens sak, skal vi gi videre. Til de som trenger det nå. De du møter på din vei som trenger å kjenne at også de hører til. For vi er et folk, vi som bor her i denne byen. I dette lille landet. Og det finnes bare èn verden å dele.