Publisert 10. desember 2018

Glade timer, skjelvende sekunder

Noen uker før Anita Brevik mottok Kongens Fortjenstmedalje, satt hun ved et bål på Mjuklia i Rennebu med jentekoret. Det jentene sa den kvelden, rørte den høyt dekorerte dirigenten til tårer.

Hardt arbeid: – Hverdagene er det mest av, forteller dirigent Anita Brevik. (Foto: Frank Foss)

2018 ble nok et begivenhetsrikt år har for dirigent Anita Brevik og Nidarosdomens jentekor. 28. oktober mottok hun Kongens Fortjenstmedalje. Albumet LUX ble gitt ut på både på digitale plattformer og på CD - og har fått intet mindre enn terningkast seks av audiophile.no.

Den desidert største overraskelse for dirigenten selv, var Kongens Fortjenstmedalje. Hun ble rett og slett overveldet, stolt glad, takknemlig og ydmyk over at de hadde sett henne verdig til å motta en slik utmerkelse. Men dirigenten for Nidarosdomen jentekor har ikke tid til å hvile på sine laurbær.

– Alt er raskt tilbake til det normale selv etter slike begivenheter, smiler Brevik og ramser opp noe av hva en vanlig uke består av: Korøvelser, stabsmøter, musikkmøter, turkomitemøter, ukeinformasjon til foreldrene, påmeldinge , møte med samarbeidspartnere – for å nevne noe.

– Og så alle e-postene da, som har blitt en skikkelig tidstyv, legger hun til.

Pugger: En konsert planlegges gjerne et år i forveien. Jentene i koret får lekser, må pugge. Alle skal lære seg tekst og musikk utenat.(Foto: Frank Foss)

Mange hjerter

Døgnene etter utdelingen var svært spesielle. Hilsningene var overveldende og gjorde sterkt inntrykk. Gratulasjonene flommet inn og hjertene-emojiene på sosiale medier glødet.

– Alle kommentarene gjorde meg enda mer ydmyk. Jeg ble rørt, klarte nesten ikke å ta det innover meg. Ikke minst det å se alle de tidligere sangerne i koret som ennå bruker kormor-begrepet – og takker meg for hva koret har betydd for dem, forteller hun.

Noen dager etter utmerkelsen fikk hun blomster på døra fra en av jentene som sluttet for 15 år siden – med en varm takk og hilsen.

– Det er sterkt, ja overveldende, sier hun.

Hvorfor har det blitt sånn, at de har fått så sterkt forhold til deg?

– Jeg prøver å se enkeltmennesket. Oppdraget mitt er å være korleder og skape musikk på høyt nivå. Samtidig arbeider jeg med mennesker i en sårbar alder. Derfor har jeg alltid lagt vekt på å se dem og anerkjenne dem. Jeg går ikke inn i enkeltsaker, men vet om det de eventuelt strir med og gi en ekstra klapp på skulderen.

Risikosport: - l likhet med for eksempel de som hopper i strikk, er også vi dirigenter prisgitt instrumentet, sier Anita Brevik. (Foto: Frank Foss)

Glad i folk

Hun er glad i folk. Hun er glad for å få følge de som begynner i koret fra de er små «frø», og nesten ikke tør se på henne, til at de utvikler seg som sangere. Samtidig som hun følger med dem dem som enkeltmennesker, i de gode livshendelsene, men også de tunge dagene.

– Hverdager er det flest av. Hardt arbeid. Frustrasjoner over at noen ikke har gjort jobben sin. Nei, det er ikke bare et glansbilde. Men så skjer det noe når du kommer til konserten og det harde arbeidet vi har lagt ned gir resultater. Da er det utrolig lett å glemme de vanskelige dagene og bare være lykkelig over det vi har skapt, smiler «kormora».

I begrunnelsen for Kongens Fortjenstmedalje ble nettopp det, at hun skaper et rom jentene føler seg vel i, trukket frem. Hun tror selv at hennes tøffe ungdomstid, der hun mistet begge foreldrene, gjør at hun senser hvordan jentene har det.

– Jeg håper jeg klarer å se enkeltmennesket ut fra deres kvaliteter. Jenter som tiltrekkes miljøet i koret, er kanskje opptatt av litt andre ting enn flertallet. De er ikke opptatt av den og den jakka, eller den og den frisyren. De er gode til å synge, og finner hverandre i dette fellesskapet.

– Ja, jeg får mer og mer konsertnerver, en blanding av forventnings- og prestasjonspress, forteller Anita Brevik. (Foto: Frank Foss)

En risikosport

Hun kaller det å være dirigent, for en risikosport.

– Noen hopper i strikk, mens andre dirigerer kor. I begge tilfeller er vi prisgitt instrumentet. Når du er dirigent, vet du aldri helt hvordan dagen blir. Det avhenger av dagsformen på de som er med, hvor fokusert de er, hva skjer rundt dem? Så er det disse magiske øyeblikkene da, der vi som symbiose presterer – på nytt og på nytt, sier hun.

Med årene har «kloa» i nakken blitt verre og verre.

– Ja, jeg får mer og mer konsertnerver, en blanding av forventnings- og prestasjonspress. Vi skal leve opp til kvaliteten. Det er skjerpende, men også krevende, medgir hun.

Kloa i nakken

En konsert planlegges gjerne et år i forveien. Jentene får lekser, må pugge. Alle skal lære seg tekst og musikk utenat.

– Tvert notene kommer i hendene, forsvinner ansiktet ned. For meg blir det levende musikk når vi kan fokusere på mine hender. Da blir vi ett instrument, forklarer hun og vet at det kan oppleves krevende å være med i jentekoret.

– Både de og foreldrene vet hva som kreves. Å gå på bursdag er ikke gyldig grunn for fravær. Dette skriver de også under på når de begynner. De er på «landslaget i sang», og da må vi sette krav. Spør de for eksempel om å få gå på halloween-party før en konsert, får de nei, forteller hun.

Å dirigere i Nidarosdomen gir henne wow-følelse; stort og mektig. Men i forkant kjenner hun i stadig større grad «kloa i nakken».

– Hvordan kjennes kloa i nakken?

– Jeg har rett og slett vondt i nakken i forkant av en konsert. Tanken på alt som skal fungere, durer i hodet mitt. Vi har jo et apparat rundt, men likevel er det veldig mye som er bare i mitt hode. I tillegg skal jeg ha overskudd til å skape orden i rekkene, stå for tryggheten i det hele. Jeg blir svært fokusert. Mannen min kan nok si at jeg er lite meddelsom på slike dager, og forsvinner inn i «tunellen», ler hun.

Utmerkelse: – Jeg prøver å se enkeltmennesket, sier Anita Brevik. Her mottar hun Kongens Fortjenstmedalje av Rita Ottervik. (Foto: Frank Foss)

Anerkjennelse

Han var selvfølgelig på plass i Nidarosdomen da hun mottok medaljen. Det var også hennes tre søsken. Bare datteren Karoline manglet. Hun var på jobb med TrondheimSolistene i Roma. Men mor og datter delte følelser på telefonen samme kveld.

– Ja, da ble det grått en skvett. Karoline har jo også selv vært med i jentekoret, smiler Brevik.

I takketalen etter utdelingen ramset hun opp mange ord som beskrev hennes hverdag som kordirigent. Et av dem fikk litt større bokstaver enn de andre, nemlig ordet anerkjennelse.

– Det er livsviktig for oss. Å bli sett, er grunnleggende. Det kan som sagt være en klapp på skulderen; jeg anerkjenner at du har det vondt nå. Å anerkjenne innebærer også å se hver enkelt, at alle har et eller annet. Alle og enhver kan vi blir flinkere til dette, for eksempel i kollegiefellesskapet.

Bønn over arbeidet

I 27 sesonger har Nidarosdomen vært hennes arena. Det oppleves fortsatt stort.

– Alle som er tilknyttet nasjonalhelligdommen er opptatt av kvalitet, noe jeg på nytt og på nytt får oppleve. Her opplever jeg mange hverdagsbegivenheter, men også nasjonale begivenheter. En av de største må være da jentekoret deltok da kongeparet feiret 25 år på tronen, sier Brevik.

Samtidig har Domen også vært en ramme rundt sorgen. Et dikt har fulgt henne i flere år.

Jesus, ver i mine dagar,
i alt liv som kjem mot meg.
Ver i mine glade timar,
mine skjelvande sekund.
La meg leva sterkt og nakent,
våga sjå og våga høyra,
våga leva midt i livet,
våga trå på heilag grunn.

– Diktet er skrevet av Heidi Strand Harboe. Petra Bjørkhaug har satt melodi til det, og jentekoret har brukt det som en signatursang i ulike anledninger, tsunamien, i bryllup, konfirmasjoner, også da en av våre egne korjentet ble gravlagt, forteller Brevik.

Diktet har blitt hennes bønn over arbeidet.

– Ordene reflekterer glade timer med skjelvende sekunder innimellom. For meg er det å få arbeide med de unge jentene, å stå på hellig grunn. Jeg kjenner at jeg blir følelsesladet når jeg snakker om det. For meg betyr det noe personlig, sier hun.

Til Oslo: Anita Brevik tar med seg ektefellen Ronald Eriksen Brevik når hun skal til Slottet for å takke kong Harald for utmerkelsen. (Foto: Frank Foss)

En ekstra dimensjon

At også jentene gjennom det å synge kirkemusikk får med seg en dimensjon, tror hun også vil være en styrke for dem gjennom livet.

– De lærer jo sanger utenat som betyr noe for dem. Kanskje reflekterer de ikke så mye over det nå, men dette vil nok følge dem hele livet. Katedralen kan føles svær og skummel å komme inn i, men samtidig har noen av dem uttrykt at det beste stedet for å føle seg trygg, er i Nidarosdomen. Det er som å komme inn og få noe rundt seg. Sånn opplever jeg det også; hvis man ikke kan føle seg trygg her, hvor kan man dag oppleve trygghet?

– Du skal til Oslo og takke Kongen?

– Ja, og da blir mannen min med, en sterk, rakrygget og ikke minst en tålmodig mann som i alle år har tatt julebaksten, smiler hun når hun snakker om ektefellen Roald Eriksen Brevik.

Hun er heller ikke redd for at hun og Kongen ikke skal finne på noe å snakke om.

– Han har jo sett ryggen min mange ganger når jentekoret har opptrådt for kongeparet i Nidarosdomen. Helt nydelig har det vært, å få være med på å kaste glans over deres festdager, understreker Brevik.

Et fristed

Vi er tilbake på Mjuklia. «Kormora» sitter rundt bålet sammen med jentene sine. De tar en runde på hva hver og en opplever hva som betyr mest for dem ved å være med i jentekoret.

– De har så mange sterke vitnesbyrd. Noen forteller at de har blitt mobbet på skolen, kanskje for at de er for stor eller for sær, men at jentekoret er et fristed, forteller hun.

Vitnesbyrdene blir sterke og rører Anita Brevik til tårer.

– Noen ganger har jeg tenkt på om vi legger stein til byrden med krav om oppmøter og hardt arbeid. Men tilbakemeldingene jeg får på om at «du stiller forventninger til noe vi er gode på, dette er vårt fristed» beroliger meg. Du trenger ikke være en despot for å få gode resultater. Jeg velger å se enkeltmennesket. Som «kormor» er du glad i ungene dine uansett, smiler Anita Brevik.

Nidarosdomen: - Å dirigere i Domen, er både stort og mektig - selv etter så mange år, forteller Anita Brevik. (Foto: Frank Foss)

Tekst: Karina Lein, kommunikasjons- og informasjonsarbeider Nidaros Domkirke og Vår Frue menighet.

­­­­­­