Hun var allerede godt i gang. I årene 1990-92 studerte hun ved Menighetsfakultetet. Hun følte et prestekall inne i seg. Rundt seg hadde hun konservative miljø som mente det var feil å realisere drømmen. Hun «feiga» ut.

Nå 27 år etterpå reiser Nidarosdomen seg foran henne når hun ser ut kontorvinduet i Waisenhuset. 1. september 2019 ble hun ordinert til prest. Søndag 4. oktober 2020 ble hun innsatt som kapellan under høymessen i Nidarosdomen.

Lengselen kom tilbake

Etter mange år som diakon, forfatter, pedagog og psykoterapeut begynte noe å røre seg i henne igjen. Prestekallet. Lengselen til kirka kom tilbake.

– Ja, det kjentes litt sprøtt ut, smiler Farstad.

Spørsmålene meldte seg. Kan jeg det? Nå? Var det egentlig det jeg skulle gjøre? Svaret ble ja. Hva var det som utløste det?

– For meg handlet det om å tenke på livet i lys av døden. Jeg tenkte, sett at jeg skulle dø, hva var det jeg ville vært fryktelig glad for at jeg gjorde? Da ble svaret at jeg ble prest, forteller Farstad.

Bekreftelsene som forsterket kallet kom også utenfra.

– Du er jo prest du, sa folk som kjente meg. Hvorfor blir du det bare ikke, sa de videre. Kallet vokste i meg, forteller hun.

Snakker mye med folk

– Hvorfor sa de det?

– Jeg forstod det som om de gjenkjenner sjelesørgeren og hyrden i meg, jeg har vel styrket folk på trosveien, selv om er det litt voldsomt å si, smiler hun.

Hun tror det handler om væremåten hennes, at hun har snakkert mye om livet med folk. Om tro, tvil, om Gud.

– Jeg har vel en måte å være på som gjør at jeg har fulgt noen på veien fra en sped til en mer hvilende tro.

Hun tror mange i dag lengter etter å få anerkjennelse for at det er greit akkurat sånn som de føler det med troen sin.

– Å undre seg sammen, det handler mye om det, mener Farstad.

I mange år har hun arbeidet med studenter, med å utvikle deres «undringskompetanse» over egne liv, sin egen tro – og å ha en respektfull tilnærming til hverandres tro.

– Evnen til å undre seg er viktig, ikke minst undre seg over hvorfor ting ble som de ble, sier Farstad.

Her kan jeg puste

–
Jeg er bare meg og det tenker jeg får være bra nok!

Marie Farstad ler befriende ut i sensommerdagen. Å fremelske ulikhet er viktig for henne.

– Å være annerledes skal ikke være skummelt. Jeg legger vekt på å ha stor raushet for ulike personligheter, stiler og meninger. Dette håper jeg å ta med meg videre som prest, sier Farstad.

Likeverd er et ord hun bruker ofte.

– Å få være et menneske som bidrar til erfart likeverd, og ikke bare snakker om det. Gi mennesker opplevelsen av at her kan jeg puste, her kan jeg være så fin eller så rar jeg er – det er noe jeg har lyst til å forkynne, enten det er fra prekestolen, sammen med konfirmantene eller i andre sammenhenger, sier hun.

Som ung var Marie Farstad mye i Nidarosdomen. Nå er hun tilbake som prest.

Ser jeg folk i øynene?

Som prest er hun opptatt av hvordan hun forholder seg til andre mennesker.

– Ser jeg folk i øynene? Smiler jeg til dem? Våger jeg å være i en relasjon? By på meg selv? Ta imot andre. Slike spørsmål stiller jeg meg, forteller Farstad.

For henne handler det også mye om språket hun bruker når hun forkynner. Hun er opptatt at det ikke skal skape avstand, eller at det ikke blir ovenfra og ned.

– Vi prester må snakke på en jordnær måte, ekte. Vi må inkludere oss selv, ikke snakke til folk, men snakke om det å være menneske og troende med utgangspunkt i livet som det er.

Hvorfor akkurat den bønnen?

Hun kunne gjerne tenkt seg å invitere folk til å komme en times tid før gudstjenesten for å snakke om hvorfor hun som prest bruker akkurat de ordene hun gjør, hvorfor hun ber akkurat den bønnen.

– Vi må unngå at språket blir for vanskelig eller fremmed for folk. For meg er det viktig å snakke forståelig. Livsnært. Et menneske er alltid både kjent og fremmed. Sånn som møtet mellom oss nå. Kjent fordi vi begge er mennesker. Fremmed fordi du er en annen. Det tar jeg med meg i forkynnelsen. Samtidig ha respekt fordi du er noe annet enn meg.

– Hva ønsker du at de som kommer til gudstjeneste i kirken, skal få ut av det?

– At de har fått noe å leve livet sitt på, at det gir noe til hverdagslivet og troen, styrke, håp, frimodighet, trøst.

Troende som tenåring

Hun skulle egentlig til Smøla da domprost Ragnhild Jepsen ringte henne om den vikarierende kapellanstillingen i Nidaros domkirke og Vår Frue menighet. Valget falt på hjembyen Trondheim. Her vokste hun opp på Byåsen. Etter mange år i Oslo, kjennes det godt å være her hvor også moren bor.

Farstad har et nært forhold til Nidarosdomen. Etter at hun ble troende i 15-årsalderen, var hun mye i kirka her. Før den tid var det å tro på Gud helt fremmed for henne. Å være med på gudstjeneste opplevdes som «utrolig kjedelig».

– Jeg husker godt hvordan det ikke var å ha en tro, smiler hun.

– Hva tenker du vil være fint at du bringer med deg inn i Nidarosdomen?

– Å være en positiv, jordnær prest som både i kroppsspråk, forkynnelse, ord og i møte med folk bringer Guds kjærlighet og håp.

I 2016 kom boka hennes «SKAM – eksistens – relasjon – profesjon» ut, om begrepet skam. Synes hun vi skammer oss mye?

– Ordet er komplekst. Noen ganger skammer vi oss for mye, andre ganger mangler den viktige skammen som beskytter relasjoner. Jeg har møtt mange som skammer seg mye, uten at de skjønner at det er skam de kan kalle det. Jeg har også møtt mennesker som bærer på tonnevis med skam som konsekvens av krenkelser, avvisning, vold og mobbing.

Skam – et viktig tema for kirka

Hun synes skam er et viktig tema for kirka, ikke minst fordi den har en maktposisjon.

– Ulik makt gjør oss utsatt for skam, nesten uansett hva vi snakker om, mener Farstad.

Hun er glad for at hun som prest har kunnskap om hva skam gjør med oss – ut fra sin bakgrunn fra psykologi, sjelesorg og religionspsykologi. Hun håper at denne kunnskapen vil fargelegge hennes formidling fra prekestolen.

– Så må vi heller ikke glemme at det finnes «sunn skam», evnen til å beskytte andre og egen integritet. Når jeg utøver sunn skam overfor deg, tråkker jeg deg ikke for nær. Ethvert sosialt fellesskap trenger også sunn skam. Den bør vi ha med oss i måten vi forkynner på, måten vi møter de som oppsøker oss for eksempel for dåp og bryllup, peker Farstad på.

Rom for hele menneskelivet

Hun er sikker på at den diakonale erfaringsbakgrunnen hennes vil være med henne videre som prest.

– Kirkas samtalepraksis, sjelesorgen, har rom for hele menneskelivet. Hit kan du komme med hva som helst, både livet ditt og troen din, sier Farstad.

– Hva vil du si til dem som kommer for å høre prekenen din søndag? Hva har de i vente?

– Kanskje vi sammen kan forstå en liten flik mer av hva nåde er? Hvorfor vi trenger det? De vil få høre både om skam, nåde og oppreiste liv. Kjærlighet og nåde er nøkkelord som gir næring til livet. Sammen kan vi undre oss over hvem Jesus var og hvem han er i dag. Jeg håper at prekenen kan gi noe til de som hører på, uansett hvordan de definerer seg med tanke på tro.

Av: Karina Lein, kommunikasjons- og informasjonsmedarbeider, Nidaros domkirke og Vår Frue menighet.