Publisert 12. juli 2019

​Møter det hellige i det mellommenneskelige

Hver dag i sju år har kapellan Beate Iren Lerdahl gått ut og inn av Nidarosdomen. Men møte med det hellige kan like gjerne oppstå nederst i den bratte bakken i Duedalen.

Hun stod nederst i bakken i Duedalen, så litt mørkt på det å komme seg opp. Plutselig var det en ung gutt som bøyde seg ned fra toppen av bakken og sa; trenger du hjelp, eller?

– At det finnes mennesker som ser utover seg selv, er herlig. Dette var jo en ung gutt. Vanligvis bor de jo i mobiltelefonene sine, har mer enn nok med seg og sitt. Men denne unggutten så meg tydeligere enn jeg så meg selv. Det var en hellig opplevelse, i form av omsorg og nestekjærlighet, sier Beate.

Nå tar hun ti måneders permisjon for å arbeide som prest i Stiklestad kirke. Søndag 14. juli har hun sin siste høymesse i Nidarosdomen før hun tar ferie. Men, i løpet av de to siste dagene før høymessen, skal hun ha pilegrimsgudstjeneste, dåp, kongresskonsert, tre vielser og orgelmeditasjon – en halvtime hver lørdag med musikk, stillhet og bønn.

Å være prest i ferietida, er travelt.

– Men veldig artig, smiler hun.


Hun sitter i hagen ved kontoret i Waisenhuset. Fra de hvite hagebenkene her ser vi rett mot Vestfronten. Den myldrer av folk. Hun har akkurat satt seg ned for en lunsj etter å ha møtt en gruppe speidere. De har gått deler av leden, og hun har fortalt om pilegrimstradisjonen.


– Når alle andre prestene er på ferie, får jeg det som er av kirkelige handlinger, smiler Beate.

Hun liker å være utøvende, er ikke akkurat lei seg for at det er færre møter om sommeren.

– Da får jeg konsentrert seg om det jeg skal; holde gudstjenester, døpe barn, vie folk, ha begravelser og ta imot pilegrimer, smiler hun.

Sommer er tid for pilegrimsferd. Ansatte i Nidaros domkirke står hver dag klar for å ta imot pilegrimene. Hver kveld kl. 18.00 er det pilegrimsgudstjeneste.

– Da ønsker vi dem velkommen og har en kort gudstjeneste med lystenning og velsignelse.



Denne dagen har Beate som nevnt møtt og snakket med unge speidere. Trøndelag krets av Norges speiderforbund har vært på leir i Bymarka denne uka. Hun har fortalt dem om pilegrimstradisjonen knyttet til Nidarosdomen og om dagens pilegrimsvandring.

– I middelalderen var vandringen ene og alene rettet mot Gud. I dag er det mer mangfoldig. Noen søker roen i naturen. Noen søker Gud. Noen er opptatt av kulturhistorie.

– Men du som prest snakker vel med pilegrimene om Gud?

– Nei, jeg gjør ikke det. Mange tror jo at vi prester uansett hvor vi er, forsøker å omvende folk, ler Beate.

– Nei, jeg forteller mye om tradisjonene og verdiene knyttet til pilegrimsvandring, legger hun til.


– Hva opplever du å møte hos pilegrimene?

– Jeg arbeider jo mye med unge og går pilegrimsvandringer med dem. De er nysgjerrige og spør om alt mulig. De voksne pilegrimene som har gått skikkelig langt, kommer med livene sine på en helt annen måte.


Hun har opplevd at en pilegrim kom to ganger frem på samme gudstjeneste for å få velsignelsen.

– Da er det jo tydeligvis noe som er på gang. Folk har sine dype, eksistensielle behov som de kommer til kirka med, sier Beate.

I Nidarosdomen er det en egen pilegrimsprest. Han er den som snakker mest med pilegrimene, understreker Beate.


I løpet av en pilegrimsvandring kommer folk inn i en rytme. Den gjør at du får en annen åpenhet i deg. Da kan du komme i kontakt med mye, viser hun til.


Beate har selv gått pilegrim, uten den helt store åndelig opplevelsen.

– Jeg ble bare sliten. Helt ferdig, ler hun.



Sommertider er en hektisk tid. Turistene strømmer til Nidarosdomen.

– Jeg kommer nesten ikke frem her på dagtid, sier Beate, lettere muntert oppgitt.


Om kveldene opplever hun kirkerommet annerledes. Da møter hun det hellige.

– Det hellige? Hva er det for deg?

– For meg handler det hellige om det uforventede. En fornemmelse av å være en del av noe større enn seg selv.


Opplevelsen av det hellige har hun hatt med seg hele livet.

– At den usynlige sammenhengen, Gud, ikke finnes, er en umulig tanke for meg.


Tviler hun aldri?

– Nei, men jeg fortviler. Noen ganger kan jeg være så fortvilet at jeg kommer bort fra det trygge jeg hviler i.



Fortvilelsen kan komme av ulike deler av livet. Jobben, familien, politiske beslutninger.


Hvordan finner hun da Gud?

– Kanskje det er Gud som finner meg.


En gang var hun veldig syk. Opplevde gudsforlatthet. Under en tur på Ladestien fant hun et ospeblad. Taggene var borte. Bladet var formet som et hjerte.

– For meg var det et tegn fra Gud, et tegn på at jeg skulle hente meg inn igjen, sier Beate.


Hun må ikke være i et kirkerom for å oppleve det hellige.

– Nei, men kirkerommene våre er jo bygd på en sånn måte at de legger til rette for den type opplevelser, for stillhet, ettertanke, åpenhet mot det hellige, men jeg kan også oppleve det hellige ute i naturen eller i et mellommenneskelig møte. Som det i Duedalen, smiler hun.


Sommeren i Nidarosdomen er intens. Pilegrimer, gudstjenester, vielser, dåp. Hun møter mange mennesker. Oppleves det nært? Eller er møtene overfladiske?

– Litt både og. Hvor mye jeg tar inn, er opp til meg selv.


Brudeparene møter hun alltid nært. Hun har lange samtaler med med. Om livet. Om kjærligheten. De vil gjerne snakke om sin tilhørighet til kirka og om Gud.

– Jeg opplever det som helt utrolig at de selv begynner å snakke om Gud, sier Beate.


Hun mener sterk kjærlighet og tro har noe til felles.

– Når du erfarer kjærlighet, er det grenseoverskridende, viser Beate til.


Mange av oss mangler et språk for å snakke om tro, mener hun. Et språk for å snakke om kjærlighet.

– De sterkeste følelsene i oss kan det være vanskelig å finne ord for. Slik kan det også være for brudeparene. Da er det jobben min å hjelpe de til å finne ordene, å fortolke og formidle det som skjer, sier Beate.

I løpet av de sju årene i Nidarosdomen, hva opplever hun å ha fylt Nidarosdomen med?

– For meg er det viktig at kirka er for alle, å legge til rette gudstjenestene slik at spesielt barn og unge føler seg velkommen. Ha et visuelt uttrykk, språk og musikk som er variert og inkluderende.

Hun har også hatt hovedansvaret for konfirmantene, og vil savne dem i løpet av tiden hun er på Innherred. Samtidig gleder hun seg til å komme enda nærmere folk i en mindre menighet.

Og etter høymessen søndag kan det være at hun padler ut fra Ladekaia i kajakken sin. Alltid åpen for møter med det hellige.







Siste høymesse før permisjon. Savne ungdommene. Jobbet i sju år. Hva har du fylt Nidarosdomen med?

For meg har det vært viktig at kirka er for alle. Viktig å legge til rette gudstjenestene slik at spesielt barn og unge føler seg velkommen, at vi kan ha et visuelt uttrykk, språk, musikk som variert, inkluderende.



Hatt mange morsomme opplevelser, ikke minst i trosopplæringsgudstjenestene. Se glede i menigheten. Barna satt i båt, smykket kirkerommet for å gjøre det mer varmt.



Ti måneder på Innherred, Stiklestad prosti, Stiklestad kirke, nærmere folk, mye kirkelige handlinger, liten gruppe konfirmanter, nærmere folk i en vanlig menighet.



Ellers i sommer? Ferie under Olavsfestdagene, gå på arrangementene. Forefallende arbeid huset, ut med kajakken, besøke venner i Danmark.