Torstein er seks år. Han sitter i Namsos kirke med julegaven fra tante Mary. Nye Selbuvotter. Kirka er stappfull. Fellesskap. Jesus er her. Korpset spiller. Koret synger. Han sitter ved siden av søsteren sin, mellom mamma og pappa. Holder hardt i et kronestykke. Mynten skal han gi til ofring ved utgangen. Juletreet er stort. Kunsten vakker. En søtlig lukt fyller rommet. Blandet med en svak eim av tre og mørtel. Et hellig rom.

– Den samme helligheten opplever jeg her i Nidarosdomen, sier Torstein – i dag sokneprest i Nidaros domkirkes sokn.

– Selv om det lukter annerledes her. Den helt spesielle lukten i Namsos kirke, tror jeg bunner i en fuktskade fra da kirka ble bygd, smiler han.

Sokneprest Torstein Amundsen leder den NRK-overførte gudstjenesten fra Nidarosdomen julaften. Han har med seg Nidarosdomens guttekor med dirigent Bjørn Moe og domkantor Magne Draagen.

– Vi var en julaftengudstjenestefamilie. Ja, julaften i sin helhet var «hellig». Bare det å stå opp om morgenen, se det ferdigpyntede treet med lysene på om morgenen for aller første gang, var noe helt spesielt, minnes Torstein.

Lidenskap: Fotball

Julaften er alle de tre barna, to svigerbarn og tre barnebarn samlet hjemme hos Torstein og kona Marit. Da har Torstein gjennomført to gudstjenester i Nidarosdomen, hvor den ene er tv-overført på NRK.

– Familien og jobben er bærebjelkene i livet mitt, sier han.

Torstein har også en lidenskap som har fulgt ham siden barneårene: Fotball. Selv spilte han aktivt frem til han var 40 år - i Namsos Fotball og i KFUM Oslo. I dag ser han mye fotball på TV, ofte i godt fellesskap med sine to sønner.

Kunstner Håkon Gullvåg og sokneprest Torstein Amundsen i kirka for å finne ut hvilke malerier som skal følge «Stallen» i Nidarosdomen i jula.

Da han fikk vite at han skulle holde den tv-overførte gudstjenesten fra Nidarosdomen på julaften i 2019, fikk han med det samme en innskytelse. Han ønsket seg et av Håkon Gullvågs malerier i kirkerommet.

Han ringte Gullvåg for å spørre om han ville låne ut «Stallen» - et av bildene i kunstnerens serie «Den bibelske syklus». Det sa kunstneren umiddelbart ja til. I uka før jul kom han med det og flere malerier til Nidarosdomen. I samarbeid fant presten og kunstneren hvilke tre de mente gjorde seg best sammen i katedralen i julehøytideligheten.

– Se her, sier Torstein og peker på maleriet.

– Se hvordan det lille barnet strekker hendene sine opp mot oksen, sier han engasjert.

Han kommer til å bruke «Stallen» i prekenen sin julaften.

– Hvorfor kom du Jesus? Det mysteriet vil være sentralt i prekenen, forteller Torstein.

Sokneprest Torstein Amundsen er svært glad for å ha med seg Håkon Gullvågs «Stallen» i Nidarosdomen i jula.

Skjønnheten i kirkerommet

Kunstutrykkene i kirkerommet betyr mye for ham. Arkitekturen, salmene, musikken, ordene, melodiene, skulpturene, symbolikken, bildekunsten – alt kan være med på både å skape og utvide tro, opplever Torstein.

– Gjøre troen rikere, løfte den ved både å vise skjønnheten og det groteske – i det himmelske og i det verdslige, sier han.

Kanskje sådde skjønnheten i barndommens julaftengudstjenester et frø i ham. Et frø til å bli prest. At frøet fikk næring gjennom oppveksten, er han ikke i tvil om.

Fikk et kall som 18-åring

– Foreldrene mine ba aftenbønn hver kveld. Jeg ba til den samme Jesus som 6-åring og 16-åring, minnes han.

Kallet fikk han som 18-åring. Han og kameraten Olav satt på gutterommet med boka «Vi velger yrke». Ingenting som ble presentert der fristet.

– Vi skal ikke bli prester da, spurte Olav plutselig. I løpet av et sekund visste jeg at det var det jeg skulle bli, forteller Torstein.

Han ønsket ikke å sitte på et kontor. Han ville møte folk, være kreativ.

– Å bli prest tiltalte meg mer og mer etter hvert som jeg fikk summet meg, smiler han.

– Jeg ble en bedre, klokere og mer ydmyk prest. Magnus viste meg hva sorg og gråt var, sier sokneprest Torstein Amundsen om sønnen Magnus som ble bare tre måneder gammel.

– Min beste prestelærer

Han ble prest. Og det skulle bli sjelesorg han fant det mest meningsfylt å arbeide med.

– Like etter at jeg hadde begynt å arbeide som prest, mistet vi vårt første barn. Magnus ble bare tre måneder gammel. Et uskyldig forkjølelsesvirus slo seg på hjertet hans, forteller Torstein.

Magnus ble hans beste prestelærer.

– Jeg ble en bedre, klokere og mer ydmyk prest. Magnus viste meg hva sorg og gråt var, hvor beintøft livet kan være. Magnus har vært med meg hele tiden. Han preget min inngang til prestetjenesten, forteller Torstein.

Han tror at det å miste sin nyfødte sønn, har gjort at sjelesorgen har stått ham nær, at det å stå ansikt til ansikt med mennesker i sorg har gitt mening.

– Når mennesker er i sorg, er de så skjøre at du forstår når du når frem, sier Torstein.

Å møte mennesker «på likt»

Samtidig har han funnet det å arbeide med eldre, som veldig meningsfylt.

– Jeg liker å møte mennesker «på likt», og ikke være den som vet, kan og har erfart mest, men reflektere sammen med de som har enda mer livserfaring enn meg.

– Du har vært prest i mange år nå, med noen års opphold som personalsjef ved Norske Skog. Når det kristne budskapet gjennom i dag?

– Kristentrua har alltid vært utfordret, dette vil alltid gå i bølger. Se bare på maleriet «Stallen» av Gullvåg. Der stanger jo oksen nesten Jesus ut av stallen nesten før det hele har begynt, viser Torstein til.

Sokneprest Torstein Amundsen ser frem til å lede gudstjenestene i Nidarosdomen julaften. – Alle er hjertelig velkommen, sier han.

– Følelsene mine er viktigere enn tankene

Julaften kommer nærmere 1300 mennesker til gudstjenesten i Nidarosdomen. Som prest har han alltid et ønske om å gi mennesker en opplevelse av hellighet. Men hvordan vil han beskrive «helligheten»?

– Det vil jeg ikke utdype. Ordet «hellig» er et av de store ordene som ikke skal forklares. Presiserer du det, forsvinner det. Dessuten kan en hellig stund være noe helt annet for meg enn det er for deg.

– Hvordan merker du at stunden er hellig?

– Følelsene styrer meg mer, og er viktigere enn tankene mine. Det har jeg ikke noe behov for å slåss imot. Når jeg opplever noe som er veldig fint, skal det ikke forklares, eller forståes. Det er som med lykke. Prøver du å holde den fast, er den borte.

Tekst og foto: Karina Lein, kommunikasjonsrådgiver Nidaros domkirkes sokn