– Jeg får synge det på selveste 13. dagen, dagen da Olav Åsteson våknet!

Berit Opheim, en av våre mest anerkjente folkesangere, gleder seg. Torsdag 6. januar kl. 19.00 er Nidarosdomen rommet for Draumkvedet.

– Jeg har alltid tenkt at Nidarosdomen må være den optimale plassen å fremføre Draumkvedet på. Så får jeg lov til det! Det ser jeg enormt frem til, sier hun.

– Noen mener jo også at Olav Åstenson er den samme som Olav den hellige, men her strides de lærde. Med tanke på det blir det ekstra spesielt å fremføre det i Nidarosdomen. Samtidig kan også Olav Åstenson være en rolle. Om det er en konkret person, eller en figur, er ikke godt å si. De fleste forskere mener det er skapt i middelalderen, men både tekstforfatter og komponist er anonyme, så det er ikke godt å si. Folk må nesten lage seg sine egne oppfatninger, smiler Opheim.

Skjer noe hver gang

Selv har hun sunget Draumkvedet i over 20 år, og opplever at det skjer noe hver gang.

– Ja, det er alltid noe nytt som griper meg, noe jeg ikke har fått med meg før. Det er bare noe som skjer, og ikke noe jeg leter etter. Når jeg synger, synger jeg de fleste gangene gjennom alle de 49 versene – det tar rundt 35-40 minutter. Da skjer det noe, det er som en meditasjon. Jeg hengir meg til situasjonen. Når jeg synger Draumkvedet er det noe som snakker til meg, forteller hun.

Opheim opplever det som «veldig, veldig sterkt» å få være en del av alle de som i så mange år tilbake i tid har sunget og formidlet visdommen i Draumkvedet – både med tanke på den historiske og kulturelle tradisjonen, og ikke minst den åndelige dimensjonen.

– Jeg opplever at det er så stor kjærlighet i det, både med tanke på hva som er det vanskeligste og letteste med å være menneske – og ikke minst det at alle skal få lov til å være seg selv, akkurat sånn de er, godta seg selv slik man er, sier Opheim.

Hun trekker også frem hvordan Draumkvedet formidler at man skal være snill mot sin neste, og mot sine medmennesker.

– Ja, ikke gå over noen grenser, både sette grenser for seg selv og for hva andre mennesker kan gjøre mot deg. I bunn og grunn er det veldig enkelt hvis vi hadde klart å leve på den måten, smiler Opheim.

Ikke være redd for noe

Samtidig understreker hun dramatikken i Draumkvedet.

– I middelalderen brukte de gjerne sterke bilder på å minne oss på ulike ting vi må være oppmerksomme på i livet. Mot slutten synges saligprisningene; salig er den her på jorden som har gitt de fattige korn, eller klær – da trenger mennesket ikke være redd for noe når det skal over i dødsriket, sier Opheim.

Hun viser til at de aller fleste visdomstradisjoner har en fortelling om at når en dør, må en gjennom en overgang.

– I Draumkvedet må man over Jallarbrui. Den er belagt med gull, men den har også mange hindringer; okser med store horn, bikkjer som biter og «stuten stend og stangar». En blir prøvd. Om en har stått løpet ut mens en har vært her på jorda, vært snill og god, vært et godt menneske. Hvis en har snublet på veien, som de fleste mennesker gjør, blir mennesket prøvd før det får gå videre på brua, forteller Opheim.

– Å være seg selv og grei mot andre – Draumkvedet er vel like aktuelt i dag?

– Ja, for noen kan det kanskje være vanskelig tilgjengelig på grunn av det gammelmodige språket. Å sette seg litt inn i det på forhånd før konserten kan være lurt, anbefaler Opheim.

Et enkelt google-søk på Molkte Moes tolkning kan gi nyttig forhåndskunnskap, peker hun på.

Hun eksemplifiserer med ord som Sanktsålemikkjel; erkeengelen Mikael, Grutte gråskjeggji; djevelen, Sæle gud mor mi som mange mener er jomfru Maria som viser veg og Brokksvalin; der erkeengelen Mikael og Jesus Krist veier sjelene på skålvekt.

– Slik som i egyptisk mytologi der du har vekten med to skåler. I den ene ligger en fjær. I den andre sjelen din. De skal være like lett, sier Opheim.

– Hva ønsker du at folk skal gå ut med etter konserten?

– At de skal bli løftet opp og kjenne på håp, trøst og samhold inn i et nytt år.

Hun synes dette har blitt enda mer aktualisert gjennom pandemien.

– Å få bidra til at vi enda bedre skjønner at vi er avhengige av hverandre, og ikke kan kjøre sololøp, hadde vært fantastisk. Vi må forstå at vi henger sammen. Og fordi Draumkvedet er så gammelt, at vi henger sammen med de som har vært før oss, og de som kommer etter oss, sier Opheim.

– Døden er jo heller ikke noe vi snakker så mye om?

– Nei, vi vet jo alle at vi kommer til dødsriket. Derfor er det rart at temaet er så tabu i samfunnet vårt. Jeg tenker at det kan være veldig vakkert, hvis det er en fredfull død, uten smerter, eller at den kommer brått og dramatisk. Når jeg kommer over brua, håper jeg på en følelse av fred, sier hun.

På orgel denne tidlige januarkvelden vil Draumkvedet bli akkompagnert av domkantor Petra Bjørkhaugs orgelspill. Kort innføring før konserten ved stipendiat ved Institutt for språk og litteratur på NTNU, Anne Sigrid Refsum.