30 år siden signingen: – De hjerteligste hilsninger til konge og dronning
– Vi som domkirke minnes spesielt signingen i 1991 og den gode relasjonen mellom kongen og vår kirke, nasjonalt og som katedral i årene som har fulgt. Vi sender våre hjerteligste hilsninger til konge og dronning, sier sokneprest Andreas Grandy-Teig.
I dag 23. juni 2021 er det 30 år siden kongeparet ble signet i fullsatte Nidarosdomen av biskop Finn Wagle. Sokneprest Andreas Grandy-Teig leder både middagsmesse kl. 12.05 og pilegrimsgudstjenesten med orgelmeditasjon i Nidarosdomenkl. 17.00 i dag.
– Dette er jo vår vanlige gudtjeneste-rytme. I gudstjenestene er å be for verden og takker for det gode. I dag ønsker vi spesielt å takke Gud for nærværet og den menneskeligheten han har styrket kongen og dronningen med de siste årene – og for alt de har gjort og betydd for nasjonen og folket vårt i gode og vonde dager. Jeg vil også be om at Gud fortsatt vil stadfeste dem i den nåden de har fått til å lede landet med omtanke og syn for vårt mangfoldige folk, sier Grandy-Teig.
Hans kollega, klokker Solveig Birkeland var til stede da Kong Harald og Dronning Sonja ble signet i Nidarosdomen 30. juni 1991. I løpet av de 30 årene som har gått har hun stadig latt seg imponere av kongefamilien.
– Å være med på gudstjenesten der Kong Harald og Dronning Sonja ble signet, var fantastisk flott, sier klokker i Nidarosdomen, Solveig Birkeland.
Hun minnes en gudstjeneste der alt var planlagt til fingerspissene.
– Ja, det var til og med en rørlegger-vakt ved toalettene i tilfelle noe skulle skje noe der, smiler Birkeland.
I tillegg husker hun profilerte politikere blant gjestene, som nikket bekreftende og «lydig» da hun minnet dem om at det var fotoforbud.
– Morsomt å tenke tilbake på, smiler Birkeland.
– Den beste dronningen
Hun var til stede som kirketjener den gangen for 30 år siden, og som klokker da 25-årsjubileet for signingen ble markert i Nidarosdomen i 2016. Hun er svært glad for å ha fått oppleve begge de to gudstjenestene.
– Jeg er begeistret og glad for kongefamilien vår, sier Birkeland.
Hun syntes det var spesielt gledelig å få være til stede i Nidarosdomen da også Dronning Sonja ble signet i 1991.
– Hun er den beste dronningen vi kunne fått, mener Birkeland.
– Ekte og ærlige
Hun har også stor sans og respekt for Kong Harald.
– Han er så ekte, så ekte interessert i menneskene rundt seg, sier Birkeland.
– Kong Harald og Dronning Sonja er et «lim» i Norge. Vi er et land sammensatt av mange forskjellige mennesker. Med sin ekte og ærlige måte i sitt møte med oss alle, gir de oss en opplevelse av å være et fellesskap, sier Birkeland.
Hun har bitt seg spesielt merke i en historie om Kong Harald, som også er gjengitt i Harald Stanghelles bok «Kongen forteller».
– En liten jente som levde med en voldelig far spurte de voksne rundt seg om de trodde kongen forstod hvordan hun hadde det. De voksne sa at hun kunne skrive et brev til ham og spørre ham. Det gjorde hun. Sammen med andre barn i lignende situasjon ble hun invitert til Slottet. Da sa Kong Harald til dem at de som barn ikke hadde noen skyld i hva de voksne gjorde. Dette tok den lille jenta med seg. Hver gang faren «skyldte» på henne, tenkte hun på kongens ord. Ordenes ble livsforandrende for henne. Det er en måte å bruke kongemakten på som er stor, understreker Birkeland.
– Hva vil du si til kongen og dronningen på dagen 30 år siden de ble signet?
– Tusen millioner takk for innsatsen dere gjør!
KONGE OG DRONNING I 25 ÅR
Denne poetiske suiten i fem deler ble skrevet i anledning 25-årsjubileumsdagen i 2016 av Eyvind Skeie og Sindre Skeie. Tekstene ble lest av Wenche Strømdahl og Teodor Merakerås Rasmussen. Musikken mellom tekstene var arrangert og komponert av Petra Bjørkhaug.
1. del
Små lys
En dag gikk nyheten ut over landet:
Den gamle kongen er død.
Folk var glade i den gamle kongen,
og de spurte:
Hva skal vi gjøre?
Da var det en som tok med seg noen små lys
til plassen foran slottet,
han tente det ene
og lot det stå og brenne for seg selv i den mørke vinterkvelden.
Noen så det lille lyset som var tent
og tente flere.
Snart var slottsplassen full av små lys som skinte i snøen.
Lysene fikk hemmelige navn
som alle likevel kjente til,
enten de selv var til stede
eller så bildene av de mange små flammene foran slottet.
De første lysene het
takk-for-alt-som-har-vært.
Så kom de lysene som het
vi-er-til-for-hverandre.
Snart kom det nye lys.
De sa: vi-hilser-vår-konge-og-dronning.
Mens lysene brant gjennom natten,
var det noen som spurte seg om dette:
Er det landet vårt som lyser?
Er jeg den lille flammen
som sammen med de andre
blir til dette lyshavet
av samhold, forventning og håp?
2. del
Et fang med plass for alle
Hver dag blir noen født.
Også på denne dagen i 1991
ble noen født.
Noen ble mor
og noen far.
Noen ble bror og søster
og tante og onkel,
og noen ble besteforeldre.
Ja, hver dag i disse 25 årene
er det blitt flere mennesker,
flere historier som noen må lytte til,
flere mennesker som noen må se,
og blant dem:
flere hender som søker noe å holde fast i,
flere hjerter som leter etter trygghet.
Men hvem kan se alle menneskene?
Hvem kan holde alle hendene?
Hvor mange er det plass til
i fanget til en konge og en dronning?
Kanskje var dette alltid
kongens og dronningens oppdrag:
å samle folket
i håpet
om et land
som er et fang
med plass til alle.
3. del
Kongens latter
Det er mye som kan gå i arv:
eiendommer, jord og skog og dyrebare skatter.
Men også evner og anlegg kan gå i arv
til neste slektsledd,
eller en egen håndbevegelse
som alle i en familie gjør, men ingen andre.
Kan latter gå i arv?
Det tenker vi på,
vi som husker hvordan Olav kunne le
– noen ganger nesten uten grunn,
som om forventningen om latteren
var grunn nok til å le.
Det følger alvor med å leve,
det erfarer mennesker tidlig.
Er det alvorlig å vite med seg selv at jeg er Kongen?
At noe her hos meg skal samle landet?
At denne oppgaven er det viktigste av alt jeg har arvet?
Det er en dypt alvorlig arv: å være konge i et land
hvor mennesker er dyrebare skatter.
Da er det godt at kongen vår i tillegg arvet latter!
4.del
Å finne sin plass
Det krever mot
å dra en stol inn til bordet og si:
Dette er min plass, og her skal jeg sitte.
Det er ensomt å gå inn
i en stor hvit flate
som liksom vokser
og vokser.
Landet.
Snøen.
Fjellet.
Lerretet.
Er det Dronningen som står her,
et lite menneske i vill natur,
er det hun som løfter blikket
og blir fylt av landets lys og skygger?
Den lille, store Dronningen
vandrer gjennom landskapet,
gjennom årene har hun lært seg åsenes stigninger,
hun vet hvor stiene går
og smiler mot lyset fra hytter og hus,
hun går under gatelykter og mørke silhuetter av fjell,
hun ser menneskene som lever i landet,
hun har tatt plass ved bordet,
hun sanser, berører
og blir berørt
av mennesker og natur,
slik
får lerretet farger
mens folk og dronning
finner sine steder og sin plass
i det samme landskap.
5.del
Hvordan stiger landet frem?
Furet, værbitt over vannet,
det vet vi,
og ofte har vi sunget om de tusen hjem,
og vi elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor,
men hvis vi spør:
Hvordan stiger landet frem i dag,
hva er svaret?
I denne urolige tiden,
hvor landegrenser blir utfordret
og menneskeheten står overfor så veldige oppgaver,
vil vi igjen se landet stige frem
over et hav av tente lys,
vil lysene ha hemmelige navn
som alle likevel kjenner?
Lyset-for-alle-som-vil-skape-håp.
Lyset-for-alle-som-lider.
Lyset-for-alle-som-lengter-etter-fred.
Er kongen og dronningen selv
blant disse flammer
som sammen med de andre
blir et lyshav
av samhold, forventning og håp?
Artikkel av:
Karina Lein, kommunikasjons- og informasjonsmedarbeider, Nidaros domkirke og Vår Frue menighet
98 63 50 28/kl766@kirken.no