– Jeg har lyst til å være et forbilde og fortelle andre at dette er mulig om de ønsker det, sier William Alexander Tetlie (15).

– Jeg er så stolt av ham. Han er så modig. At du har mulighet til å være døpt her som Sandra, og komme tilbake og få en egen seremoni som William, symboliserer at du er bra nok som du er, understreker mamma Weronica Tetlie.

Sokneprest Andreas Grandy-Teig hadde utformet seremonien spesielt for William. Den åpnet med disse ordene:

Vi er samlet her i dag for å bekrefte William i livet. Han står fremfor oss og for Gud i et nytt uttrykk, men like verdifull som den dagen han ble født, og like omfavnet som den dagen han ble døpt. I dag skal vi minnes dåpen, bekrefte hans navn og ble Gud om å styrke ham på veien og livet.

Gjennom seremonien lørdag bekreftet William navnet sitt, etter at Grandy-Teig hadde sagt «du ble døpt som Sandra Victoria, hva er navnet ditt i dag?». I seremonien var også en bønn fra konfirmasjonsliturgien der man ber om kraft til å stå i det hver enkelt er i – i livet, og kraft til å gå videre. Fadderne, som William hadde valgt selv, bekreftet også at de tar imot William og vil støtte ham.

– For oss som kirke er det viktig å gi folk en mulighet der de markerer «vi går sammen med deg». Når mennesker kommer til kirka med store omveltninger i livet sitt, og ønsker velsignelse og bekreftet på nytt, er det noe vi kan gi, mener Grandy-Teig.

– Som en pilegrimsreise

Samme dag som seremonien i Nidarosdomen feiret William sin konfirmasjon med familie og venner i Trondheim. Til daglig bor mamma, William og lillebroren på Vestlandet, før de snart flytter til Moss.

Weronica sammenligner det å være trans med en pilegrimsreise.

– Å være pilegrim, betyr å være på en reise, som du gjerne avslutter i Nidarosdomen. Å være trans er å starte som noe, og så bestemme seg for å bli noe annet, peker hun på.

William er den første som markerer overgangen fra jente til gutt i Nidarosdomen.

– I kirka ønsker vi at ungdom skal kjenne seg hjemme, også i sin egen kropp, sier domprost Ragnhild Jepsen.

Under sine ord til konfirmantene i vår snakket hun nettopp om viktigheten av å kjenne seg hjemme.

– Williams seremoni viser at vi tar dette på alvor, opplever Jepsen.

Hun synes det har vært fint å oppleve hvordan familien har omfavnet Williams valg.

– At vi voksne bekrefter dem, er av stor betydning, mener Jepsen.

– Jeg var redd for å si det

For seks måneder siden fortalte William mamma at han var gutt.

– Jeg var redd for å si det, men da jeg først sa det var det egentlig ikke noe spesielt. Mamma møtte meg med åpne armer, og sa at det gikk helt fint og at hun skulle støtte meg, forteller han.

Han holder rundt mamma. Hun er rørt. Hun hadde skjønt at det var noe.

– Da han kom ut, var det den mest naturlige tingen for meg, forteller hun.

Hun begynte å tenke på garderobe med en gang.

– Jeg ville at han skulle ha klær for å føle seg vel og være den han vil være. For meg er William det samme barnet som Sandra, med den samme personligheten. William er modig og trygg. Å få vite hva det var, hjalp meg å forstå bedre det jeg ikke forstod, sier Weronica.

Forklarte mamma hva trans var

Hun skjønte at det var «noe», men klarte ikke å finne ut om det var en ungdomsperiode eller en egen stil.

– I utgangspunktet var trans fremmed for meg, men gjennom William og slik han forklarte det, er det naturlig og trygt, sier hun.

Forholdet mellom mor og sønn ble enda nærmere.

William smiler. Han husker at de satt i bilen når han fortalte det.

– Du begynte å snakke om drag queen, og spurte om jeg var det. Så forklarte jeg at det ikke var det.

– Hvordan forklarer du hva trans er, William?

– Trans er den personen du føler at du er. Du er født som noe, men ikke som den personen du føler du er. Er du født gutt, men ikke føler at navnet ditt passer til deg, er det fordi du kjenner at det ikke er deg. Du har ikke lyst til å være den personen. Du er ikke den personen.

Noen spør ham hvordan han vet at han er gutt.

– Da svarer jeg at jeg bare vet det, at jeg føler hvem jeg er og at navnet mitt passer til meg.

– Hvordan har reisen vært for deg, William?

– Jeg har kjent på det at jeg er gutt siden jeg var seks år gammel. Jeg husker jeg var så sur når du ville at jeg skulle ha på meg kjole, mamma!

– Og jeg var jo veldig opptatt av å pynte deg. Jeg dullet og dallet med håret, men du var ikke så opptatt av det. Du var veldig utålmodig da vi skulle pynte oss ekstra. Jeg valgte klær som matchet, men du var ikke så interessert i det heller, smiler Weronica.

Hun hadde venninner med døtre som var opptatt av å velge klærne sine selv, og å være feminine. Samtidig så hun at hennes jente ikke var som dem.

– Samtidig som jeg ville pynte deg, ønsket jeg jo at du skulle gå med det du ville. Det ble litt forskjellige farger på klærne, og ulike kombinasjoner på klesstil i ganske ung alder. Om den ene sokken var rosa og den andre svart, var ikke så nøye for deg. Du ville allerede da markere at du ikke ville være så «ordentlig» som jeg ville du skulle være, sier Weronica.

Hun opplevde likevel at William fortalte noe uten å bruke ord.

– I tillegg var han alltid så tøff, klatret heller i trær enn å leke med dukker, minnes Weronica.

– Jeg husker jeg lekte mest med biler, smiler William.

Weronica har også vært bonusmamma for to jenter, og de har alltid vært sammen med henne på badet når hun sminket seg.

– William har aldri vært opptatt av det heller, smiler Weronica.

– Vennene jublet

Han har kun opplevd positive tilbakemeldinger, ja til og med jubel fra venner, da han fortalte at han kjenner seg som gutt.

– Kun en gang har jeg opplevd en litt frekk kommentar. Da svarte jeg bare tilbake; hvordan vet du at kroppen min ikke er den jeg sier at jeg er. Din kropp er jo det du er. Jeg sa også; hva om du la deg ned for å sove, og dagen etter hadde du fått en helt annen kropp, og ikke følt deg hjemme, men som en helt annen person.

– Jeg er stolt av deg! Sier mamma.

I forbindelse med Williams konfirmasjon, begynte de å tenke på muligheten for en seremoni i Nidarosdomen. Mange i familien visste ennå ikke at Sandra var William.

– Å formidle at du ikke er Sandra, men William, å bli bekreftet på en god måte der du er døpt, og dele med familie og venner, tenkte vi kunne være fint, sier Weronica.

William ble konfirmert i sin lokale kirke hjemme på Vestlandet tidligere i mai. Selskapet med familie og venner ønsket de å ha på Tiller i Trondheim.

Ennå var det bare mamma som visste at Sandra var William. For å forberede dem ringte de til familie og venner for å invitere til selskap, og for å informere om at det ikke er Sandra de skulle i konfirmasjon og dåpsseremoni til, men William.

– Da trengte vi egentlig ikke å si så mye mer. De forstod at her skulle de få være med på noe unikt, sier Weronica.

William var på forhånd litt spent, men synes det gikk veldig greit.

– Det var ikke så skummelt som jeg trodde det skulle bli, grudde meg litt. Jeg var litt redd for at de skulle si at det ikke var greit, sier William.

– Vi ble tatt imot med åpne armer, legger mamma til.

Mamma: Han er modig

Seremonien i Nidarosdomen betyr masse for William.

– Den betyr egentlig alt! Fordi at jeg får være den jeg faktisk er, få føle at jeg er velkommen og trygg.

– Betyr det noe ekstra for deg at du får gjøre dette i kirka?

– Jeg synes det er fint gjort, fordi det betyr så mye for meg, og at det er en tradisjon å markere navnet sitt ved dåp i kirka.

Den gode stemningen de opplever i kirka betyr også mye for dem begge.

– Å få si i Nidarosdomen, som vi er en del av, at her er William, ga meg en magisk følelse, sier William.

Han ønsker å være et forbilde for andre unge og fortelle åpent om seg selv.

– Ja, det er mange som kanskje er i samme situasjon som meg. Jeg har lyst til å vise at jeg er helt sikker på det jeg har valgt, og at andre kan være trygg på og tro mot den personen de ønsker å være. Og at ingen trenger å føle at de må beskytte noen mot det de selv ønsker å være, sier William.

Før han fortalte det, tenkte han selv at han beskyttet familien sin hvis han ikke fortalte hvem han var.

– Jeg var redd for hva de kom til å si, og tenkte masse på hva jeg skulle si før jeg kom ut, forteller han.

Mamma synes han er modig.

– At andre også kan føle at de kan ha en seremoni i kirka, slik som vi har nå, og som ikke har skjedd i Nidarosdomen før, er også av stor betydning, mener Weronica.

Hun peker på at ved dåpen har ikke barna en stemme.

– De kan ikke si navnet sitt og fortelle hvem der er. Når de blir eldre, og finner ut hvem de er, er det så fint å ha muligheten til en ny seremoni til minne om dåpen og si det navnet som forteller hvem de egentlig er. Det håper jeg flere får muligheten til å oppleve. Siden vi er de første, synes jeg det er viktig å publisere budskapet om dette, sier Weronica.

Hun er stolt over at sønnen ønsker å fortelle åpent om sin reise.

– Du skal være stolt av å våge noe nytt!

Hun er også opptatt av at man skal tørre å spørre kirka om nye ting.

– Kirka er ikke alltid slik som vi tror, at den ikke er åpen for at mennesker er unike og forskjellige. Kirka er egentlig åpen for ganske mye, og vil bare at mennesket skal føle seg som et menneske. At kirka lytter til noen som ønsker å være den de kjenner de er, er veldig positivt, mener Weronica.

Hun synes det er en fin markering å gjøre slike seremonier i forbindelse med konfirmasjon, som er en bekreftelse av dåpen.

– Når du er 15 år er du inne i en ny fase av livet ditt. Du har prosessert og skjønt mye av det som skjer i følelsene og tankene dine. Jeg synes det er fint å få fortelle hvis du har opplevd forandringer i reisen din siden du ble døpt, sier hun.

William selv opplever sin reise som å ha gått opp en trapp han snart er på toppen av, og nærmere det han vil være.

Med seg på veien mot toppen har han mamma med seg. 100 prosent.

– Jeg hadde aldri greid det uten deg. Du betyr alt for meg!

For å gjøre det enklere for William fremførte hun hans historie for hele skolen og foreldre, for at det ikke skulle bli tøft for ham å gå på skolen og møte alle spørsmål.

– Jeg møtte varme og modne ungdommer og foreldre. Mange fedre tok til tårene.

– Mamma har løftet meg opp ved å fortelle alt som er bra med meg!

– Hva vil du si til mødre og fedre?

– De bør tenke på hvordan du kjenner deg selv først. Hvordan ville du selv følt det hvis du hadde våknet med en annen kropp og andre tanker om deg selv? Tenk på det først, før du sier noe. Alle må respektere det den enkelte sier om seg selv.

Konfirmasjonsselskapet var i Williams ånd, pyntet med The Joker, i grønt, svart og med figurer og «bomber». For de fleste av gjestene var det første gangen de møtte William. Fra før kjente de ham som Sandra.

Mamma fortalte om en ungdom med et stort hjerte, som elsker å showe, er kreativ og har teater som lidenskap. Mamma viste bilder fra da William var Sandra, og hvordan han kom nærmere og nærmere William både i hår- og klesstil.

– Nå begynner et nytt kapittel i Williams liv. Et liv der William skal få være William, sa mamma.