– Jeg har en bror selv, så det ble veldig nært
Helén Vestad var sju år da terroren rammet Oslo og Utøya i 2011. Denne uka er hun i Kirkehagen for å høre Hanne Linakers historie under «Rom for refleksjon: Historien som må fortelles».
Tok Gud ferie?
Både onsdag 29. juli og og torsdag 30. juli har terrorangrepet 22. juli vært tema under «Kirka på Olavsfest». Torsdag samtalte domprost Kristin Moen Saxegaard med Merete Stamneshagen, styreleder Støttegruppen for 22. juli og biskop i Hamar, Ole Kristian Bonden. Innledningen til «Biskopens bibelprat» var: Tok Gud ferie 22. juli?
Å leve videre
Senere på kvelden ser Helén forestillingen Å leve videre i Nidaros, basert på Hannes historie, regissert av Nina Wester og med skuespiller Christina Sleipnes.
– Utrolig sterkt! Når jeg får det presentert det sånn, er det umulig å ikke «kjenne det», sier Helén etter forestillingen.
– Å se den i Nidarosdomen gjorde at den traff meg dypere. Alle ordene og ropene ble så sterke.
Domprost Kristin Saxegaard ble også sterkt berørt.
Etter tre timer hørte hun stemmene fra politiet. Hun ble reddet. Da bar de en gutt forbi henne. Han pustet, men var hardt skadd.
– Jeg så dragetatoveringen hans på foten, forteller Hanne.
Hun roper Gunnar sitt navn.
Broren hennes blir en av de 69 som blir drept på Utøya.
Det er helt stille i Kirkehagen mens Hanne forteller. Blant dem er Helén.
Merete Stamneshagen mistet datteren Silje på Utøya. Silke, som hadde sterk omsorg for de som falt utenfor, var en av de første som ble drept.
Hun fortalte om troen midt i brutaliteten.
Kirken ble viktig for henne i tiden etterpå. Hun fikk nøkkel til kirken og brukte den veldig mye. Satt alene i kirkerommet.
– Når jeg er i kirken, føler jeg at Silje er nær meg.
En liten gutt kom til henne og sa: Merete, det er midt i ferietiden og Gud var på ferie.
Biskop i Hamar, Ole Kristian Bonden mener vi skal dette spørsmålet på alvor.
For Magne Vik Ravndal, som leder samtalene under Rom for refleksjon i Kirkehagen, ble møtet med Hannes historie sterk.
Hvordan hun bruker alt det vonde til å sette søkelys på viktige verdier, gjør også inntrykk på ham.
– At hun har latt historien sin bli teater, og at hun fremdeles engasjerer seg. For meg ble det også et vitnesbyrd om hvordan hun har funnet noe guddommelig i andres omsorg og fellesskap, sier Ravndal.