– Å være dirigent for jentekoret har vært både en stor gave – og en stor oppgave, sier Brevik.

Nå gleder hun seg spesielt til konserten «Håp om fred» 21. mars og de resterende konsertene før en annen tar over stafettpinnen etter henne. Konserten «Med håp om fred», hvor billettinntektene går til UNICEF, er i tråd med det diakonale perspektivet hun fra starten av har vært opptatt av at koret skulle bære med seg.

– At vi sammen skal løfte blikket og ha et bevisst ansvar for hverandre og verden rundt oss, sier Brevik.

En livsoppgave

Nidarosdomens jentekor har blitt hennes livsoppgave. Det visste hun ikke den gangen hun tok på seg jobben som sangpedagog og hjelpedirigent i 1992. Oppgaven har blitt nærmest en livsstil og en viktig del av hennes identitet. Fra 1998 har hun vært dirigent og kunstnerisk leder for koret.

– Alt koret har gjort er hva jeg står for som musiker. Jentekoret er på mange måter meg. Jeg var med å starte det, og har gjennom å være med i så mange år preget det til hva det er i dag.

Koret har vært en livsstil, og med henne både i helger og på fritiden.

– Men, ikke minst har det gitt meg uendelig mange magiske øyeblikk og opplevelser for livet!

Turene over Elgeseter bru til og fra øvinger i Misjonskirken og konserter i Nidarosdomen har vært mange. At noen andre skal ta over stafettpinnen etter henne ved semesterets slutt, forventer hun blir litt rart å kjenne på.

– Men, ikke med en sentimental følelse, understreker hun.

Nylig fylt hun 60 år. Hun hadde sett for seg og håpet at hun skulle være dirigent for jentekoret frem til pensjonsalder.

– Jeg har alltid sagt at jeg skal holde på med dette så lenge jeg fortsatt har glød, og at det gir mer enn det koster. Dessverre har jeg kjent mer og mer på at jeg ikke lenger har den sterke gløden og entusiasmen som jeg vet må til for fortsatt å holde koret på det nivået det har nådd – og som det selvsagt skal og bør være på, forteller hun.

Kjentes uoverkommelig

Å skulle ha ansvar for denne utviklingen i fem til ti år til, kjentes mer og mer uoverkommelig for henne.

– Dirigentjobben for dette koret er stor og mangslungen. Du skal inspirere og motivere – ikke bare jentene, men også foreldrene som må støtte oppunder for at jentene skal kunne yte sitt beste. Det er jenter, foreldre, komiteer, kollegaer og samarbeidspartnere som skal informeres og pleies – for å nevne noe. Jeg har beskrevet jobben som å være et lokomotiv som drar mange ulike vogner.

Hun kjente imidlertid på at tanken på å ha hovedansvaret for å dra lasset kostet mer og mer.

– For at koret skal holde det høye nivået de er på er vi avhengige av å ha en kunstnerisk leder som blant annet både er nyskapende, er god på informasjonsflyten til jentene og foreldrene og som har engasjementet for å levere de store og arbeidskrevende konsertproduksjonene. Jeg vet hva som kreves for at det skal bli bra. Tanken på å stå på for det videre kjente jeg kostet meg mer og mer, forteller hun.

– Lever og blomstrer

Hun har brukt god tid på å komme frem til avgjørelsen. Prosessen har vært lang og vanskelig. Når den først var tatt, kjente hun at det var riktig.

– De siste årene har jeg fått være med på noen av de største og flotteste konsertproduksjonene med jentekoret gjennom tidene, noe jeg er veldig stolt av. Det kjennes derfor også riktig for meg å gi meg nå, mens jeg ennå er stolt og glad over det jeg har stått i bresjen for!

Da hun fortalte det til jentene i koret, kom tårene både hos dem og henne.

– Til slutt måtte jeg bare si, hei jeg er ikke død, men lever og blomstrer – og vi skal gjøre mye kult sammen ennå. Nå bretter vi ut notene, så synger vi, forteller Brevik med et smil.

De som har vært i nærheten hennes arbeid med jentekoret, synes slett ikke det er rart at reaksjonene ble sterke. For samtidig med å være dirigent og kunstnerisk leder, kaller jentene henne kormor. Noen av de jentene som er med har hun fulgt i ti år.

– For dem er jo det halve livet deres. For meg er det sterkt å kjenne at jeg betyr noe for dem! Så har jeg også sagt til dem at en ny dirigent også helt sikkert kommer til å representere noe forfriskende, nytt og kult, tuftet på arven vår.

Årene med jentekoret har gitt henne uendelig mange magiske øyeblikk og opplevelser for livet.

– Noen av de magiske øyeblikkene har vært under konserter der jeg har kjent at nå fungerer det vi har øvd så mye på, nå er vi en symbiose – nå er «ingenting» mellom meg og dem, forteller hun.

Lykkefølelse har hun også fått når de på tross av at det har vært vanskelig, eller at noen i koret har hatt det vanskelig, så har de likevel fått det til og prestert på sitt aller beste.

Slike stunder av lykkefølelse har for eksempel vært mot slutten av en turné, hvor hun har kjent at hun måtte mobilisere ekstra – og at jentene har respondert med å gi en fantastisk konsert.

– De litt på-tross-av-øyeblikkene, det er nok de som har gjort sterkest inntrykk på meg, forteller hun.

En levende organisme

– Instrumentet mitt, koret, er en levende organisme. Den påvirkes av hvordan hver enkelt av oss har det. Kanskje har noen kjærlighetssorg, kanskje opplever noen at mor og far går fra hverandre eller dødsfall i familie. De har fått for lite søvn, eller det er mye skolearbeid, i tillegg til koret. Da er det ekstra viktig at de føler seg trygge på at de blir sett og anerkjent for det de står i, understreker Brevik.

Hun har fått dele viktige og dannende barne- og ungdomsår med mange hundre jenter gjennom disse årene.

– Ja, det har gitt utrolig mye glede - og av og til bekymringer. Vi er så mye sammen og så tett på hverandre at jeg får et blikk inn i de unge jentenes liv. Har de utfordringer i livet, vet jeg ofte om det. De vet at jeg vet hvordan de har det, og det gir dem en trygghet, noe å hvile i, viser hun til.

Noen ganger har hun spurt både seg selv og jentene om kravene de har til dem er for tøffe.

– Da har de respondert med at koret er et fristed der det er greit om de ikke har det så bra. Her blir de tatt på alvor på det de er gode på. Hvis vi ikke har det godt sammen og støtter hverandre, blir vi heller ikke gode korsangere.

Selv har hun også vist sin sårbarhet overfor jentene. Hun husker for eksempel den første øvelsen etter nedstengingen under pandemien.

– Da jeg på den første øvelsen hørte lyden av dem rant tårene, minnes hun.

Gode vennskap

Hun har også fått blitt kjent med uendelig mange foreldre og foresatte. Gjennom nært samarbeid i styre og komiteer har noen av disse bekjentskapene blitt til gode vennskap.

I løpet av alle disse årene har hun også samarbeidet med et stort antall musikere og andre kunstnere – både lokale, nasjonale og internasjonale.

– Mange av disse er enere innen sitt felt, peker Brevik på.

Å nevne alle er umulig, men hun trekker likevel frem den sterke relasjonen hun og koret har til Trondheimsolistene og Trondheim Symfoniorkester. Jentekoret har også samarbeidet med store navn som Sissel Kyrkjebø og Morten Lindberg, samt deltatt i tv-produksjoner.

Det har vært mange festdager med kongebesøk, prinsessebryllup, statsbesøk, tv-produksjoner, cd-innspillinger, Grammy-nominasjoner, turneer, festivaler, gudstjenester og konserter. Jentekoret sang blant annet ved Martha og Aris vielse, og da kongeparet feiret sine 25 år på tronen.

– Så har det likevel vært flest hverdager med mye planlegging og tålmodig øving og terping, smiler hun.

– Uvurderlig støtte

Å tenke på alt det jentekoret rommer for meg, gjør henne både veldig stolt og ydmyk!

– Jeg har også hatt gode samarbeid med og uvurderlig støtte av flotte og dyktige kolleger – både rundt jentekoret spesielt, men også i hele domkirkestaben generelt, legger hun til.

Nidarosdomens jentekor har også under Breviks ledelse «produsert» profesjonelle musikere som har gjort seg bemerket både innenlands og internasjonalt. At fem av hennes tidligere sangere nå studerer sang ved NTNU sier sitt om hvilket grunnlag de har fått i jentekoret.

I 2018 mottok hun intet mindre enn Kongens Fortjenstmedalje.

– Å få den var en anerkjennelse det er få forunt. At noen ser arbeidet som ligger bak, og tar seg bryet med å gjøre jobben for at jeg skal få den, rører meg.

Å ha Nidarosdomen som arbeidsplass gir henne fortsatt etter over 30 år en wow-følelse. Hvert år 1. juledag har hun tatt på seg bunaden for å delta med koret i gudstjenesten. Tanken på en rolig formiddag hjemme med fyr på peisen kunne nok streifet henne, i stedet for å gå ut i en kald og mørk desembermorgen.

– Men, hvert år har jeg alltid tenkt etterpå hvor fantastisk det var, og hvor takknemlig jeg er for å være med på dette!

Alt har sin tid, peker hun på. Tiden er inne for å gi stafettpinnen videre.

– Heldigvis har vi mange flotte opplevelser sammen denne våren!

Foruten «Med håp for fred» 21. mars, venter «Den norske sangskatten» i Nidarosdomen 15. juni med kjente og kjære salmer.

– Det blir storslagent der vi har med oss dyktige musikere som sanger Kim Rysstad, trompetist Arve Henriksen, og pianist Tord Gustavsen. Underveis håper vi å få med oss publikum på allsang!

Nidarosdomens jentekor er ambassadører for Kirkens bymisjon. Etter hver pause under korets øvinger tennes et brosteinslys for noe de er opptatt av.

– Denne vinteren har det handlet mye om krigene rundt oss, både i Ukraina og Gaza. Alle har vi kjent på en håpløshet med tanke på hvor lite vi kan gjøre. Så kom ideen om en støttekonsert for de som lider under krigene i verden, forteller Brevik.

Tror på fremtiden

Publikum vil få høre sanger om det å ha det vanskelig, tekster om håp og at det finnes et lys uansett hvor mørkt det er.

– De unge er fremtiden. De håper og ønsker, og det er ikke mørket som får plass i denne konserten, understreker Brevik.

Ungdommenes håp smitter også over på henne.

Hun er også overbevist om sangens diakonale funksjon.

– Hva er det vi henter frem når vi har det vondt. Musikk kan bety noe, den kan hjelpe, peker hun på.

Til konserten vil også mennesker som er rammet av krig inviteres.

– Å synge fordi som har det vondt er viktig for jentene, forteller hun.

I tillegg til disse to konsertene, står flere høymesser, tre kongresskonserter, tur til Oslo og Østersund, samt at jentekoret skal være vertskap for et vennskapskor fra Valencia.

– Ja, det blir full fres, smiler Anita Brevik.

Hun gir seg på topp! Og: Hun blir ikke pensjonist!

– Nei, men jeg tenker at jeg nå kanskje heller vil være blant bakkemannskapet, smiler Anita Brevik.

Av Karina Lein, kommunikasjonsrådgiver Nidaros domkirkes sokn