I arbeidet har komponistenes hjerter banket varmt. I historier som berører er hele følelses-spekteret med.

Hun fikk et stadig sterkere behov for å si noe om hvor hun står. Å uttrykke fortvilelsen, sorgen.

– En slags protest mot at vi alle skal tie stille. En protest mot ordene om at dette er så komplisert, at vi ikke kan uttale oss. En protest mot at myndighetene ikke gjør noe. Og mot at alt blir bare «tall» i media. Jeg mener vi skal si hvor vi står, uttrykke vår solidaritet med ofrene.

Et sørgerituale

Da hun leste at Den norske kirke skulle kime med klokkene for Gaza, ble det en bekreftelse på prosjektet hun har grunnet på, at hun skulle skrive et rekviem, som et kollektivt sørgerituale.

– Noe som er kommet ut av både sorg og sinne over at norske myndigheter ikke gjør mer for å stanse galskapen, sier Heidi.

Hvilt i bakgrunnen

Lyden fra kirkeklokkene ble den musikalske og konkrete starten på verket.

– Så siden den datoen skrev jeg. I perioder har det vært intens skriving. I andre perioder har det hvilt i bakgrunnen. Jeg har egentlig holdt på med dette 24/7 siden.

Som et startpunkt sammen med kirkeklokkene har hun tatt inspirasjon fra sangen «Ya Lel Ma Atwalak» av den palestinske sangeren Rim Banna fra albumet «Lullabies from the Axis of Evil», utgitt på Kirkelig kulturverksted.

– Teksten åpner øynene innover. Noen ganger spiller jeg på pianoet og synger teksten. Andre ganger må jeg kanskje lete litt mer. Alt er resirkulering av alt jeg har sunget, hørt og opplevd. Ingenting oppstår av ingenting. Alt er der for å bli plukket ned.

Hun tyr ofte til akkordene som ligger der og bare kommer ut, åpner opp for den melodiske verden.

Å lytte. Å skrive.

– Jeg ser på det som å lage en collage, plukke litt her og der og sette det sammen til noe nytt. Ofte blir du fortalt at du må velge en sjanger, men for meg er alt bare musikk. Jeg inspireres av all musikk, sier Heidi.

– Variasjonene gjør det også mer åpent å lytte til, sier Karen.

Å skrive et requiem, en messe for de døde, samtidig som nyhetene stadig forteller om nye grusomheter, var med henne inn i prosessen.

– Ja, absolutt! Jeg har ofte grått mens jeg komponerte, fordi det er så fælt det som skjer.

Bønn om barnhjertighet

Requiem-messen består av bibelske ledd, og opprinnelige latinske tekster. Heidi opplever at de absolutt er relevante for det som skjer i dag, som for eksempel kyrie, en bønn om barmhjertighet.

Tekstene er hentet fra den tradisjonelle katolske dødsmessen, men er også ispedd noen dagsaktuelle tekster.

«Tunga mi protesterer mot døden»

Diktsamlingen «Tunga mi protesterer mot døden» av palestinske forfattere har vært til inspirasjon og en igangsetter.

I konserten medvirker Nidaros domkor, Trondheim vokalenesmble, TrondheimSolistene, SiTron og Hildegunn Øiseth på trompet. Heidi er også selv solist. Ahmed Alamleh leser tekstene.

I både Heidis og Petras komposisjoner ligger eldgamle tekster til grunn. Samtidig opplever de dem som veldig jordnære, selv om man kanskje ikke forstår betydningen av dem.

– Kanskje er de ikke så konkrete heller. De handler jo om noe vi ikke begriper, som vi ikke vet, men kanskje håper på, sier Heidi.

I den spenningen synes hun det er spennende å være.

– At musikken kan romme begge deler, både i konkrete assosiasjoner til lyder og hverdagshendelser til det himmelske.

– Requiem-tekstene speiler ikke nødvendigvis dagens teologi.

Karen er domkantor og dirigent for Nidaros domkor, som medvirker i «Requiem for Gazas barn» og for Nidarosdomens oratoriekor i «The book of Rut».

Hennes lunsj-prat med domprost Kristin for om lag et år siden er nå blitt til et nytt musikalsk verk, «Book of Ruth» - et oratorium om godhet.

Brøt med normer

Historien om Rut handler om sult og nød, kjærlighet og trofasthet, lojalitet og inkludering på tvers av kulturelle grenser. Mest av alt om en sterk kvinne som brøt med samfunnets normer.

Den unge enken Rut forlot sitt folk og sin religion for å følge svigermoren til Betlehem. Hun tok selv initiativ overfor Boas, som skulle bli hennes andre mann. Hun tok selvstendige valg på vegne av seg selv, noe som var uvanlig i det patriarkalske samfunnet hun levde i for rundt 3000 år siden. Valgene førte til at hun, innvandrerkvinnen Rut, førte slekten videre, og ble stammor til Jesus.

Historien berørte Petra sterkt. Hun tok utgangspunkt i en engelsk, poetisk oversettelse av Ruts bok.

– Her var det musikk! Da kommer melodiene raskt, forteller Petra.

I løpet av prosessen har hun hatt flere møter med Kristin og Karen for å snakke om historien.

– Kristin har hjulpet meg til å forstå teksten.

– Hjertet må våkne

Petra gikk inn i historien til Rut, Namoi og Boas.

– Jeg sitter da med teksten, synger og spiller piano eller orgel. Og heldigvis satte jeg på opptaker!

I løpet av sensommeren ble verket ferdig. 15. november er det klart for konserten Nidarosdomen med Petra på Steinmeyerorgelet, Nidarosdomens oratoriekor, sangerne Irene Snuruås, Nina Sæterhaug og Lars Eggen.

– Naomi er en fortvilt, sørgende kvinne som har mistet mannen sin og sønnene sine. Når hun skal flytte tilbake til Betlehem, ber hun Rut om at hun ikke skal bli med henne. Rut svarer da:»Dit du går, vil jeg gå.»

– Ordene fra Rut vekket noe emosjonelt i meg, som må til for å lage god musikk.

– Ja, hvorfor skal vi fortelle om Ruts bok 3000 år etter at historien ble skrevet. Hvilken aktualitet har det?

– Rut blir med Naomi til Betlehem, til tross for at hun der blir en «fremmed fugl», som ikke hører hjemme der. Hun blir med til et sted der hun vil bli sett ned på, men blir med og tar sin plass. Hun velger selv sin ektemann, noe som også er utradisjonelt på den tiden. Hun tar valg til tross for at det går mot normene rundt henne. Hadde hun ikke gjort det, ville historien sett annerledes ut.

– Det som trigget meg til å skrive, var nettopp historien om en sterk kvinne i en krevende situasjon. Rut stod i vanskelighetene, tok selvstendige valg. Heller ikke i dag er kvinnerollen definert som sterk i enkelte deler av verden. Kvinnekamp er fortsatt viktig, sier Petra.

Banker på for brødskive

– Når Heidi og Petra komponerer, må de helst være alene uten noen som helst forstyrrelser?

– Ja, helst, men som mor, lærer og student er det hele tiden distraksjoner. Men, om noen banker på døra for å ha seg en brødskive, går det bra, smiler Heidi.

Å sitte flere dager i strekk er umulig.

– Derfor er det mest fruktbart å være i prosessen over tid, for å få fullført tankene. Tankene er der alltid, under frokost, lunsj og middag. Musikken er det siste du tenker på før du sovner, og det første du tenker på når du våkner. Der var det! Så er det om å gjøre å ikke glemme det mens jeg vekker ungene og lager frokost.

– Hvordan oppleves det når «det er der»?

– Den følelsen er det deilig å være i!

Hun kaller første del av arbeidet for «sankeprosessen», lese teksten, hente inn perspektiver. Så starter hun å skrive og ting oppstår.

– Så kommer en fase hvor det er «ingenting», det veksler litt. Videre går jeg inn og ut av den kreative flyten, samtidig med den kritiske «hva er dette?».

– Vært terapi

Heidi har gått inn i sorgen og fortvilelsen over at verden ikke har grepet inn.

– Vi må bruke stemmen vi som har den. For meg har arbeidet med requiemet vært å gjøre noe konkret, vært terapi og med på å bidra til at jeg ikke bare kjenner på apati.

– Når vi har fått den gaven det er å lage musikk, er det utrolig viktig at vi bruker den. Jeg tror det også kan være terapi for andre, at du greier å uttrykke sorgen gjennom musikken. For å skrive noe som berører andre, må man ha gått i den kjelleren selv. Jeg er imponert over at du har gått inn i dette, sier Petra.

– Jeg kunne ikke gjøre noe annet. Jeg klarte nesten ikke å tenke på annet enn det grusomme i Gaza, sier Heidi.

Snakke høyt

At verket skal urfremføres i Nidarosdomen synes hun er fantastisk.

– Tenk å få gjøre dette i fellesskap med Den norske kirke og domen!

– En viktig del av kirkens oppgave er å fremme verdier som utfordrer og som bygger et godt samfunn for alle, både lokalt, nasjonalt og globalt. Da er vi nødt til å snakke høyt om det som skjer i verden, i Gaza og på Vestbredden, sier Karen.