– Å bli møtt i den kraften der, i nåden, kan løfte et menneske.

Karl Ove Knausgård lar blikket søke oppover søylene i katedralen. Han hadde aldri sett for seg at han kom til å lansere en av romanene sine her. 27 år etter sin første roman «Ute av verden» er han her.

I kveld er han her for å snakke om «Lenge var jeg død» og Morgenstjerne-universet, en blanding av vienskapelige, filosofiske og mystiske elementer.

Her er han sammen med 500 lesere som har latt seg gripe av hans litteratur. I dette hellige rommet, som også har tatt imot, beveget mennesker gjennom 1000 år. Onsdag kveld var det «Stjerneaften i katedralen».

Ikke virkeligheten

Hovedpersonen i «Lenge var jeg død» er astrofysiker. Så skjer det noe som gjør at han begynner å tenke på at det må finnes noe mer enn det som ikke kan forklares. Han får det ikke til å passe inn i virkeligheten. En kveld viser en ny stjerne seg på himmelen. Han legger ut på en reise for å få bekreftet det han tror det dreier seg om. Han legger ut på en reise. Han kommer til et sted som ikke finnes på noe kart.

– De finnes jo, de som mener at det er noe mer her, sier Knausgård.

Samtalen i katedralen denne kvelden ble ledet av forfatter og forlagsredaktør i Oktober, Geir Gulliksen. Den kom til å handle om både nærvær, nåde, ønske om å forstå, trøst, tro. Om de store spørsmålene, Om liv og død, eksistens og bevissthet, vitenskap og overnaturlige fenomen, sammenheng og kaos - alt dette i rammen av vår mektige katedral.

– Hva skjer med en samtale som vi tar inn i kirkas rom? Opplever vi at samtalen får tilført en ekstra dimensjon? Den blir preget av å ha blitt tatt inn i det hellige rommet, og det kan vel passe godt å ha denne samtalen her, her hvor overskridelsene av grensene mellom det vi kan se, og det vi kan ane eller se med vårt indre øye - i håp og tro - er så tydelig til stede. Kanskje opplever vi at vi får være med å skru på de evige spørsmål, som hver generasjon har behov for å stille - og må stille, sa biskop Herborg Finnset i sin innledning til samtalen.

Denne romanen går veldig i retning av tro, overtro, metafysikk, peker Gulliksen på.

– Hovedpersonen lengter etter tro, sier Knausgård.

– Jeg vil også tro i betydningen av å være utenfor det rasjonelle. Derfor skriver jeg også disse bøkene. Det er et utrolig spennende felt. Vi vet jo ikke.

– Du vet kanskje litt mer, smiler Knausgård henvendt mot Saxegaard.

– Jeg tror i alle fall! Men tro for meg er noe annet enn ligningen som gir et svar med to streker under, sier Saxegaard.

Under huden

Hun har også, som leser og prest, latt seg fascinere av hvordan Knausgård kommer inn under huden på dem han skriver om.

Som prest er hun i kontakt med mange mennesker, også med pårørende i forbindelse med dødsfall. Det innebærer også å få høre fortellingen om andres liv, og formidle dette i et minneord.

– Jeg prøver fore eksempel etter beste evne å skrive gode minneord, peker Saxegaard på.

Hvordan kommer han så godt inn på folk, undrer hun.

– Er det en forskjell på hvordan man leser Bibelen og en roman, undrer Gulliksen.

– Egentlig er det ingen forskjell. Begge er litteratur skrevet av mennesker om en type erfaringer og søken etter spørsmål. Den er en bok jeg kan lese og stille spørsmål tilbake til. Men, Bibelen er spesiell fordi den er så gammel. Tekstene lever fortsatt fordi at folk erfarer at den er nødvendig for livet, sier Saxegaard.

Blant de 500 publikummerne som hadde tatt turen til Nidarosdomen var Herman Narum og Conrad Pundsnes.

Kvelden ble en mektig opplevelse for de to, som begge studerer teknologiske fag ved NTNU.

– Vanligvis søker vi svar som har to streker under seg, smiler Herman.

– Omringet av noe

De synes det ble overraskende kult med kombinasjonen mellom forfatteren og domprosten.

– Spesielt når de snakket om skjønnlitteratur og Bibelen, sier Conrad.

At det var i Nidarosdomen synes de ga det hele dybde.

– Du er omringet av noe som på en måte har med alt å gjøre, sier han.

– Det gir et nærvær, opplever Herman.

– At vi her her påvirker tankene som kommer.

Kvelden var et samarbeid mellom Litteraturhuset i Trondheim, Den norske kirke i Nidaros og Nidaros domkirkes sokn.