– Nidarosdomen er et rom du blir glad i, helt fantastisk! Ingeborg Ladegård har tilbrakt flere timer her enn de fleste av oss. Reisen startet i barndomshjemmet på Heimdal.

Der står det at Nidaros domkor, som senere ble til to kor, deriblant Nidarosdomens oratoriekor, hadde behov for sangere.

– Ingeborg, skal vi ikke prøve?

Spurte mamma Liv, som hadde sunget i kor siden hun var 13 år. Nå ville hun spre kor-gleden til tenåringen sin.

Ingeborg, som var glad i musikk, men aldri sunget i annet enn skolekoret, sa ja. De dro til prøvesang, noe som var ganske «skumle» greier for en beskjeden 15-åring. I peisestua ved menighetshuset på Øya satt alle de som hadde meldt seg til prøvesang. En og en måtte de synge «Deilig er jorden» mens de andre hørte på.

Ludvig Nilsen var dirigent, og i unge Ingeborgs øyne en ganske så streng en.

Både hun og moren ble tatt opp i koret.

– Da var det bare å finne sin plass i altrekka. Den veletablerte garden hadde jo sine faste plasser. I dag tenker jeg noen ganger stakkars de nye som begynner, de opplever det sikkert akkurat likedan som jeg! Men, det er ikke meningen!

I løpet av oppveksten hadde hun forsøkt å lære seg ulike instrumenter, blant annet fiolin. Bestefaren var spillemann, så hun vokste opp med det og ville prøve det ut.

– Men, jeg hadde ikke tålmodighet til å lære meg et instrument, smiler hun.

– «Heldigvis» fikk jeg gipskorsett et halvt år, så da ble det slutt på all spilling, ler hun.

Hun hadde også forsøkt seg i korps, men øvingene var på en skole et godt stykke hjemmefra.

– Den gangen var det ikke snakk om å bli kjørt hit og dit, peker hun på.

Ingeborg var i oppveksten alltid omgitt av musikk, og ikke bare fra sin sanginteresserte mamma.

– Mamma satt gjerne ved pianoet om kveldene etter at vi hadde lagt oss, minnes hun.

Hver søndag stod morgenkonserten med klassisk musikk på radioen hjemme.

Faren spilte obo.

– Jeg var vant til å høre obo-toner fra kjelleren, smiler hun.

Også den eldre brorens musikk-smak fylte rommene hjemme.

– Han hadde en annen smak enn den som var mainstream. I stedet for Beatles hørte han på blues-musikk fra 20-tallet, forteller hun.

Ingeborg tror blandingen av mammas sangglede, klassisk fra radioen, obo-tonene fra kjelleren og bluesen fra gutterommet påvirket henne til å utvikle en musikk-smak som avvek fra de fleste av vennenes sin. Hun ble eksponert for musikk som krever litt mer av øret hennes enn «happy go lucky».

– Samtidig er det jo mye som går rett til hjertet uten at du har hørt så mye på det før. En del musikk må du øve opp øret ditt til å høre på, men da må du oppsøke det for å få de opplevelsene, understreker hun.

Bakgrunnen for den lille rubrikken i Adresseavisen i 1975 var at koret sammen med Nidarosdomens Guttekor skulle fremføre Matteus-pasjonen. De hadde behov for flere sangere.

– Vi nye fikk utdelt stemmehefter, stikknoter som bare viste din egen stemme. Vi så at de andre i koret hadde komplette noter og kunne følge med i musikken. Jeg synes det var vanskelig å orientere seg, minnes hun.

– Etter Matteus-pasjonen ble det heldigvis slutt på stemmehefter for vår del, legger hun til.

Får frysninger

– Mamma og jeg bestemte oss for at også vi ville kjøpe mer komplette noter, klaveruttog, etter dette. I dag er stemmeheftene helt ute, jeg kan ikke huske sist jeg så de i bruk, sier Ingeborg.

Å synge Matteus-pasjonen som 15-åring var en stor, stor opplevelse.

– Musikken er fantastisk. Jeg får frysninger bare jeg tenker på åpningskoret. Det står som nummer en på lista mi. Det er bare noen klanger som, åh..

Moren sluttet i koret rundt 2000. Å ha koret felles med mamma i mange år opplevdes veldig fint. De kjørte til og fra korøving sammen, men fant hver «sine» å snakke med i pausene.

Hun var den yngste i koret en god stund. Da hun begynte på videregående, ble det noen flere på hennes egen alder. Bare med unntak av permisjoner i forbindelse med fødsler og studier, har hun vært med i koret.

– Vi har vært veldig heldige med å ha mange gode instruktører opp gjennom, understreker hun og nevner spesielt Randi Lundemo som har vært med koret de siste årene.

– Og alle dirigentene vi har hatt, mennesker jeg har blitt kjent med som jeg ellers ikke ville blitt kjent med har beriket livet mitt!

Flere av kormedlemmene har som hun vært med lenge, men ikke i hele 50 år.

– Jeg har ikke tenkt å klore meg fast om ikke stemmen holder, smiler hun.

– Noen ganger kan man selvsagt bli lei, og det er jo ikke alle konsertprogram man er like glad i. Sånn må det jo være også, mener hun.

– Jeg har jo blitt der! Det sier sitt.

Blant medlemmene i et kirkekor er det, som ellers i samfunnet, mange ulike tanker om tro. Kjærligheten til kirkemusikken har de imidlertid felles. Selv er hun mer en tviler enn en troer.

– Rommet gir meg plass til det, opplever hun.

Som alle korene i Nidarosdomen, deltar også oratoriekoret på gudstjenester.

– Jeg føler meg også hjemme med det. Liturgien gir en trygghet, men jeg går ikke til nattverd. Jeg ser ikke hvordan det kan gjøre en forskjell for meg, sier Ingeborg.

Apparatet rundt koret er veldig forskjellig fra da hun startet. I dag har koret gjennom Nidaros domkirkes sokn blant annet egen produsent.

– Før var det dirigenten som gjorde det administrative arbeidet med støtte fra korets styre. I mange år lagde vi for eksempel plakatene til konsertene og sørget for annonsering selv. I dag er det et administrativt apparat i menigheten som tar seg av dette, forteller hun.

Selv har hun hatt flere styreverv i løpet av de 50 årene. Som kasserer opplevde hun til og med å bli innkalt på fylkesskattesjefens kontor og få straffeskatt.

– Vi hadde betalt sangere og solister som vi alltid hadde gjort uten å betale skatt for det. Tidene var så annerledes. Jeg husker også jeg satt hjemme og telte penger samlet inn i en isboks, ler hun.

Mot slutten av 80-tallet begynte det å endre seg. Blant annet ble regnskapet ble ført av andre. Å være i koret nå er enklere, de kan konsentrere seg fullt og helt om sangen.

– Men, selv det er mye arbeid som er overlatt til profesjonelle i dag, gjøres det likevel en god del jobb av korets styre og de som har diverse verv, understreker hun.

– Så gjøres det også mer rett da, med skatt og sånt, smiler hun.

– Publikum satt på guvlet

Hvor mange som har kommet på konsert, har alltid variert.

– Juleoratoriet har alltid vært fullt. I gamle dager satt jo folk på gulvet! Det er det jo ikke lov til lenger.

Konsertrepertoaret har også noe å si for publikumstilslutningen.

– Noen verk er jo «bankers». Samtidig skal vi har ulike verk frem i lyset, som kanskje er mer ukjente for folk.

Domkantor og dirigent har ansvar for programmeringen. Ingeborg roser nåværende domkantor og dirigent Karen Haugom Olsen.

– Hun har ført noe nytt og friskt inn i koret, ikke minst med nye ideer om hvordan man kan gjøre ting. Vi har hatt noen konserter der vi i starten har vært usikker på hvordan dette kommer til å bli, så har det blitt kjempeflott!

Mistet korvenner

– Jeg kan ta til tårene av musikk, i ren glede. Jeg synes det er så vanvittig vakkert!

Den reaksjonen kan hun få også når koret begynner å øve til nye konserter. Det hender hun legger merke til publikums reaksjoner under konsert.

– Men jeg er egentlig lite observant. Andre i koret kan fortelle meg om reaksjoner de har sett, ler hun.

Hun understreker også hvor heldige de er å ha så dyktige musikere i sin midte, og nevner spesielt domkantorene. Også i konserten 5. april har de med seg en av Norges beste organister. Petra Bjørkhaug vant Musikkforleggernes pris 2025 i klassen Årets verk – lite ensemble; «Sårmerkt», bestående av åtte korkomposisjoner.

– Det var så artig at Petra fikk prisen, så fortjent!

I løpet av alle disse årene i koret har hun opplevd å miste korvenner. Hun har sunget i flere av disse begravelsene med koret.

– Når vi har mistet noen, har vi heldigvis hverandre å dele minner om vedkommende med. Kor er en bra ting, på flere måter, sier Ingeborg.

Før sangøving møtes flere for å spise middag.

– I en travel hverdag blir det mer mas å dra hjem for å lage middag for så å dra på øvelse. Da finner vi litt rimeligere restauranter, hygger oss og får stresset ned før øvelsen.

I løpet av disse årene har hun hatt mange dirigenter. Mange flinke folk!

– En dirigent må være inspirerende, og få fremdrift, musikalsk dyktige. Gjerne ha det lille ekstra, være en personlighet, naturlig positiv autoritet, sier Ingeborg.

I løpet av de 50 årene har sangere kommet og gått. Nå gleder hun seg spesielt over at de nettopp har fått tre nye tenorer i koret!

Hun ser alltid fram til øving.

– Når du kommer møtes du alltid med smil. Så deler vi felles frustrasjoner over det vi ikke får til!

Av alt hun har vært med på, er noe av det mest spesielle da de sang det sju timer lange «The Veil of the Temple» av John Tavener hele natta i Nidarosdomen under Olavsfest i 2015.

– Det var lagt til rette for at folk kunne legge seg nedpå i løpet av natta. Å komme ut i vest i sekstida om morgenen, det var helt enestående opplevelse, minnes hun.

Så har hun også vært med på konserter hun husker av «feil grunner», som den i Carnegie hall i 2016.

– Vi ble presentert for noen ordensregler på barneskolenivå. Vi fikk beskrevet at damene ikke måtte ha for høy splitt i skjørtet, men hvem er det som stiller på konsert med splitt i skjørtet?

Musikken betyr mye i livet hennes. Noe musikk kommer hun alltid tilbake til, og som hun vil høre på nytt og på nytt; åpningssatsen på Matteus-pasjonen, «Introitus & Kyrie» fra Mozarts requiem, «Libera me» fra Verdis requiem.

Ikke alle liker den samme musikken, men Ingeborg tror at det å sitte i det rommet, Nidarosdomen og ta imot lydbildet som kommer alle steder fra, oppleves spesielt for alle som kommer på konsert.

– Jeg har selv ingen stor stemme. Gleden ligger i å bidra til det felles lydbildet. Så er det jo vitenskapelig bevist at kor gir helsegevinst! Med kor blir jo summen av enkeltindivider større enn summen egentlig er. Det blir større enn du selv er.

– Føles det som 50 år?

– Nei, man lever jo i nuet.

Hun gleder seg til mer kor med koret.

– Men med alderen mister jeg vel stemmen. Sånn er det bare.

Hun gruer seg til dagen hun må slutte.

– Jeg vil jo miste noe som har betydd veldig mye i livet mitt. Men, det er en tid for alt.