– Vi åpnet domkirka slik at folk kunne komme inn og tenne lys. Folk strømmet til kirka. Satt ned og tok vare på hverandre, minnes han.

Han kontaktet alle prostene i bispedømmet for å forberede dem på at det kunne være ungdommer og familier i deres menigheter og prostier som var rammet. Alle kirkene ble åpnet. Gudstjenesteprogrammet for søndagen ble endret. Prekener skrevet om.

Han orienterte ordfører Rita Ottervik om at kirkene ville bli åpnet. Prestene ble stilt i beredskap.

Lette etter ord

Lørdag kveld var han til stede ved Royal Garden da de overlevende fra Utøya kom hjem.

– Å være der var en voldsom opplevelse. Jeg fant ingen ord for fortvilelsen, sier Singsaas.

Der traff han også søskenbarnet sitt som ventet på sitt overlevende barnebarn.

– Angrepet rammet oss alle, understreker Singsaas.

I flere dager lette han etter ord for å sette på det grusomme som hadde skjedd.

– Fortvilelsen, kaoset var for stort. Jeg følte meg hjelpeløs, både som prest og biskop, forteller han.

Søndag skulle han preke under gudstjenesten i Nidarosdomen.

– Jeg kjente på et enormt, vanvittig raseri mot terroristen. Jeg måtte prøve å tøyle følelsene mine før jeg skulle snakke til dem som hadde kommet til gudstjeneste, beherske det voldsomme raseriet mitt, sier Singsaas.

Han opplevde samtidig raseriet som et eksistensielt skrik:

– Hvor var Gud i dette?

For ham ble det viktig å gi rom for folk å stille dette spørsmålet.

Samme søndag var det også kveldsmesse. Rita Ottervik ringte ham.

– Hun sa at hun og de som hadde overlevd Utøya ønsket å komme til Nidarosdomen denne ettermiddagen. De hadde et sterkt behov for det, sa hun. Å se dem stille komme gående inn i katedralen denne ettermiddagen, var ufattelig mektig. De søkte kirka og opplevde dette som et meningsfullt sted, sier Singsaas.

På denne messen måtte han også finne ord. Hvordan klarte han det?

– Ja, det var følelsesladet, men jeg henvendte meg til dem, uttrykte glede over å se dem, og sorgen over de som ikke kom. Det var ikke de store ordene om at vi måtte møte dette med kjærlighet. De kom senere i uka, av andre og med rosetogene, peker Singsaas på.

– Vi bærer mange med oss

Han opplevde at kirka ble viktig i markeringen av den felles sorgen.

– Tapet var så stort, sier Singsaas.

Selv opplever han det som godt å tilhøre et fellesskap som tror for ham, som bærer ham.

– Det er et perspektiv med kirka. Vi bærer mange med oss, som vi er der på vegne av. Selv tror jeg heller ikke «alt», men jeg tilhører et fellesskap som tror «alt». Dette trosfellesskapet er nok viktig for mange, peker han på.

I dagene etter tragedien på Utøya fikk han ytterligere bekreftet at kirka er et sted for alt som skjer i livet.

– Vi fant sammen i en felles sorg. Kirka ble et sted for den kollektive sorgen, sier Singsaas.

Med tårer i øynene

Han erfarte også hvor sterk stillheten er.

– Jeg hadde ikke ord, men brukte kroppen min, som alle de andre. Jeg kom ikke med trøstende ord, men med nærheten min. Jeg vågde å ta omkring folk. Vi stod lenge og så på hverandre, uten å si et ord, minnes han.

At også en biskop kunne stå der med tårer i øynene og ikke ha ord, er han sikker på var mye sterkere og mer troverdig enn om han hadde levert en andakt.

– Vær klar over stillhetens evne til å skape kontakt, hvor troverdig og kreativ den er. Mange av oss fikk kontakt med kroppsspråket vårt som det mest ærlige og riktige, sier han også i dag – ti år etter tragedien.

Han skjønner godt at folk stiller spørsmål om hvor Gud er, når slike grusomheter skje.

– For meg er den lidende Gud en viktig del av min tro. En Gud som står nært det lidende menneske, står sammen med oss. En Gud som svarer med kjærlighet og ikke hat, noe vi også så i dagene etter terrorangrepet – med rosetogene. Når vi svarer med kjærlighet, er det også Guds måte å svare på. Han står ikke på avstand og ser på, men er nær oss når vi lider, sier Singsaas.

Når vi møter det med kjærlighet, blir det også vårt oppgjør med terroristen, mener Singsaas.

– Samtidig er det viktig at vi, også kirka, tar et videre oppgjør med den høyreekstreme giften mellom oss, som spesielt sprer seg på sosiale medier, understreker han.

Men, folk må få lov til å hate, når det mest dyrebare er tatt fra dem, understreker han.

– Vi kan ikke forvente at mennesker skal tilgi det. Gud forventer heller ikke det. Hvis de orker, kan de overlate det til Gud, sier Singsaas.

Guds vrede

For ham har kjærligheten to sider.

– Den ene er full av barmhjertighet. Mennesket som ber om barmhjertighet, vil få en grensesløs nåde. For Guds omsorg finnes det ingen grense for den som har det forferdelig vondt i livet, enten det er den som har krenket, eller er blitt krenket, sier Singsaas.

Den andre siden av kjærligheten er for ham der du møter Guds vrede.

– Når et menneskeliv trues og ødelegges, møter vi en Gud som er enorm på vegne av det mennesket som blir krenket. Det er noe av det jeg mener vi har med oss i 22. juli, en Gud som er på siden til det mennesket som får sitt liv ødelagt. Da møter vi Guds vrede. Til mennesket som ber om nåde, vil møte det. Det mennesket som står imot, vil møte en Gud som står imot, sier Singsaas.

– Vi er skapt frie. Det eneste Gud har lagt igjen i oss er kjærligheten. Vi kan si ja, eller nei. Kjærligheten kan ikke bindes, understreker han.

Skjelte ut Gud

Aldri hadde han opplevd å bli så utfordret på de dypeste eksistensielle spørsmål som under dagene etter 22. juli.

– For det var veldig eksistensielt. Jeg var i den posisjonen at spørsmålene ble stilt til meg på vegne av Gud. Da ble det viktig å ikke ta munnen for full. Salmenes bok ble viktig. Den er utrolig til å stille på-kanten-spørsmål til Gud. Jeg ville åpne opp for å vise at det var greit å gjøre det, skjelle ut Gud etter noter, hvis de hadde behov for det.

– Gjorde du det selv?

– Ja, og ga uttrykk for at det var greit å gjøre. Gud tåler alt. Kjærligheten tåler alt.

22. juli ble et veiskille for Tor Singsaas, både med tanke på de eksistensielle spørsmålene, men også opplevelsen av fellesskap.

– Å delta i rosetoget i Trondheim, var fantastisk. Den dagen regnet det så voldsomt. Da var det en av talerne som sa «nå strømmer himmelens tårer over oss». Å høre den religiøse fortolkningen i regnet, var godt å høre, at det ikke bare var jeg som brukte det språket, sier han.

Nå ser han frem til å være til stede under gudstjenesten i Nidarosdomen 22. juli.

– Denne skjellsettende datoen, dette angrepet på våre unge mennesker og vårt demokrati, må holdes opp som en viktig dato på samme måte som 17. mai og 9. april. Det som skjedde ga oss en alvorlig vekker, denne giften i den høyreekstreme ideologien som bryter den all tillitt mellom mennesker.