Når pilegrimsprest Einar Vegge vandrer alene i skogen og fjellet, synger han gjerne på en salme. Men, mest av alt kjenner han på hvordan kroppen «mørnes» og åpner opp alle sanser.

Vi sitter i kafeen ved Nidaros Pilegrimsgård en solrik sommerdag, omkranset av Nidarosdomen og Nidelva. Hit til kafeen med myke fløyelstrukne rokokko-møbler, får pilegrimene stemplet pilegrimspasset sitt - en skikk helt tilbake til middelalderen.

– Opprinnelig var det et bevis på at du var en edel og verdig reisende, fordi du skulle til et hellig sted. Du måtte vise at du mente alvor med reisen, at du ville gjøre bot for vrangsteg i livet, sier Vegge.

Den lokale presten utstedte pilegrimspassene.

– Han hadde greie på hvem folk var, og om de mente alvor med reisen, peker Vegge på.

Går du Pilegrims-leden, guides du ved hjelp av disse merkene.

Blir «mørna»

Selv forsøker han hvert år å få til en ukes pilegrimsvandring. I år gikk turen langs deler av Romboleden, fra Stugudal til Trondheim, Norges eldste pilegrimsled.

Han blir som sagt ganske «mørna» av å vandre, noe han også har hørt andre oppleve.

– Kroppen og psyken virker sammen. Vi blir mer mottagelige, mer åpne for å ta imot enn vi er i en travel hverdag, peker han på.

Det er ikke alltid han har de voldsomme opplevelsene følelsesmessig.

– Å gå er jo slitsomt også, smiler Vegge.

Pilegrimsgården
Pilegrimsgården ligger like ved Nidarosdomen, ved Nidelva. (Foto: Grim Berge)


Ved Pilegrimsgården tar frivillige gjennom hele sommeren imot vandrerne. Både de og pilegrimspresten samtaler gjerne med dem; hva har skjedd med dem mens de har gått.

– Kanskje har de ikke satt ord på det ennå. Kanskje modnes det i etterkant. Her åpnes det opp for refleksjon. Vi spør sjelden om hva formålet med turen var, da settes folk lettere i «bås», sier Vegge.

Med båt til Nidaros

Vandrere som møter pilegrimspresten i Trondheim får også høre hva historien forteller. Han henter gjerne inspirasjon fra tekster helt tilbake til 1070.

– Allerede da skildrer presten Adam av Bremen, «skriver» hos biskopen, hvordan det kom mange pilegrimer til St. Olavs grav i Nidarosdomen. Han anbefaler de som skal reise å ta båt fra Nord-Tyskland eller Danmark. Når de kommer til Viken, Oslo, skriver han at de må holde til venstre langs kystlinja. Da har de fem dagsreiser på seg før de kommer inn Trondheimsfjorden og til Nidaros – det hellige stedet. Så skriver han at du kan også ta den tunge veien over fjellet, men at han anbefaler båt, smiler Vegge.

– De som ikke hadde råd til denne reisen, kunne også ta hyre om bord på båten, legger han til.

Pilegrimsleden
Pilegrimer på Rombol-leden fra Tydal, via Selbu til Trondheim. (Foto: Den norske kirke)


Ikke alle hadde mulighet til å foreta en pilegrimsvandring.

– For de fattige var det jo vanskeligst. De måtte forlate gård og grunn for en lengre periode hvis de skulle vandre til Nidaros. En slik tur var ikke noe du kunne gjøre uten grundig planlegging. De mer velhavende, i alle fall utenfor Norge, hadde nok mulighet til en slik reise. Noen kunne også betale en erstatter for å gå veien for dem, forteller Vegge.

Åndelig forsvarsverk

Når de kom kom inn Trondheimsfjorden på 1100-tallet, ble pilegrimene møtt av et «åndelig forsvarsverk» rundt byen.

– Etter mønster fra andre helligsteder, hadde Nidaros bygd flere klostre rundt katedralen med St. Olavs grav. Blant annet opprettet erkebiskop Øystein Helgeseter kloster der St. Olavs hospital ligger i dag, forteller Vegge.

Allerede ved innseilingen til byen lå benedikterklosteret Nidarholm på dagens Munkholmen. I tillegg lå det et nonnekloster på Bakke, der Bakke gård i dag ligger.

Kom med et håp

I tekstene i «Passio Olavi» om Olav den Hellige finnes også en del fortellinger om hva pilegrimene hadde håp for da de kom til Nidarosdomen på 1100-tallet.

– Ikke minst var den rettferdige, barmhjertige kongen verdifull for dem å forholde seg til, forteller Vegge.

Einar Vegge
Pilegrimsprest Einar Vegge slår gjerne av en prat med vandrerne i Pilegrimsgården, vakkert beliggende ved Nidelva.


For ham som prest er det å fortelle om pilegrimstradisjonene viktig.

– Noe av det fine med vandringen er opplevelsen av å gå her og nå, samtidig som vi knytter oss til det store vi-et gjennom våre kulturminner og kulturhistorie. Kunnskapsdimensjonen har kanskje en åpnere inngang enn den religiøse, sier han.

Den åndelige dimensjonen

Den offentlige pilegrimssatsingen har fire søyler; miljø, næring, kultur og kirke. At det religiøse har kontakt med alle de fire søylene, er sunt for kirka, mener Vegge.

– Den åndelige dimensjonen har også å gjøre med hva det vil si å komme til et hellig sted i vår tid, sier Vegge.

Som prest kan han gi noen definisjoner på hva «hellig» innebærer. Samtidig ønsker han ikke å «lukke» det, slik at noen kjenner seg ekskludert fra å ha tilgang til det hellige.

Lys Nidarosdomen
Når pilegrimer kommer til Nidarosdomen, tenner de gjerne et lys.


At det hellige er manifestert som et sted som er åpent for alle, anser Vegge som noe av det mest verdifulle ved pilegrimsbevegelsen.

– Den mest åpne bestemmelsen av en pilegrim er en som er på vei mot et hellig sted, uansett hva du mener eller tror på. Du er på vei til dette stedet som er verdsatt til et hellig sted i kulturen og historien vår. Helligmål har en evne til å føre oss sammen der vi ellers har ulike bakgrunner og oppfatninger, sier han.

At miljøperspektivet er en av søylene til den offentlige pilegrims-satsingen er også av stor betydning for ham.

– Å være en del av et landskap, er en av mine sterkeste opplevelser som pilegrim, sier Vegge.

Det hellige drar oss til seg

Som pilegrimsprest er han bevisst på dette når han skal legge til rette for opplevelsen av helligstedet i gudstjenestene i Nidarosdomen.

– Alle er velkommen med alt vi måtte bære med oss av erfaring og bagasje. At det hellige drar oss til seg, handler om noe som skjer i mennesket, psykologisk, religiøst, eller begge deler. Det hellige er noe udefinerbart. Noen fasit på hva som er den beste måten å bli dratt mot det på, finnes ikke, sier Vegge.

Einar Vegge
Pilegrimsprest Einar Vegge ved det opprinnelige Pilegrims-symbolet.


Med til pilegrimshistorien hører det også til at folk så på helligstedet som et forsmak på paradiset, viser han til.

– Folk kom gjerne fra lave tømmerbygninger med kanskje bare en glugge i veggen. Så kom de inn i katedralen. Den reiste seg med en skog av søyler, og et lys de bare kunne oppleve her. De fikk tilgang til noe paradisisk, evig og guddommelig, beskriver han.

Selv om vi ikke helt vet hva som skjer i opplevelsen av å blir dratt mot det hellige, har det en kraft i seg til å vende nederlag til håp, peker Vegge på.

– Alle resonnerer vi ulikt ut fra hvilke erfaringer vi har. Derfor er det også viktig å holde hellig-begrepet åpent nok til å være i kontakt med resonansen i et menneskes liv, sier Vegge.

Ikke overfylt av ord

Derfor er han også opptatt av at når folk kommer til pilegrimsgudstjeneste skal den ikke være for overfylt av ord. Den skal heller ikke være for lang, men rundt 20 minutter.

– Fire av de sju pilegrimsgudstjenestene i løpet av uka er med orgel. Samtidig som vi formidler det kristne med ord, er den kunstneriske veien inn i det også viktig for å gi helligstedsopplevelsen, sier Vegge.

Ved fire av de sju pilegrimsmessene i uka, fylles katedralen med orgelmusikk.

Å være pilegrim innebærer en genuin åpenhet, løfter Vegge frem.

– Ordet pilegrim springer ut fra «den som vandrer gjennom åkeren som en gjest». Den som er boende, dyrker åkeren og forvalter eiendommen. Pilegrimen vandrer gjennom et landskap andre har kontroll over, og er avhengig av et godt vertskap. Pilegrimen skal være en god gjest. Overfører vi dette til en åndelig dimensjon, vil det innebære å gi slipp på å eie. Pilegrimens oppgave er å ta imot mulighetene som gis av livet selv, av Gud, av mennesker du møter, sier han.

Å være pilegrim innebærer også ifølge pilegrimspresten å bevege seg inn i noe du ikke har kontroll på.

– Når du er fritatt for andre forpliktelser, søker du kanskje en annen type sannhet, den som avsløres når du er underveis. Du opplever kanskje en årvåkenhet, ikke minst i naturen. Du hører lyder, ser ting du ikke ellers ville blitt oppmerksom på. Årvåkenheten kan også gjøre deg enda mer bevisst på at du har noe å lære av andre menneskers erfaringer.

– Når du selv går pilegrim, hva skjer?

– Noen ganger synger jeg salmer i skogen og på fjellet. Jeg legger gjerne mitt eget liv inn i dem. Når jeg kommer frem til helligstedet, en kirke, setter jeg meg ned. Da er jeg såpass fysisk sliten og «mørna» at jeg opplever å være mottagelig på en helt annen måte, mer «inntonet» enn i det hverdagslige. At kroppen «er med» er verdifullt for meg. Jeg kommer inn til en slags nerve i meg selv, en ærlighet. Jeg lander litt.

Pilegrimsleden
Som pilegrim er du underveis til målet. Merkene viser veien. (Foto: Den norske kirke)

Ikke overdynge folk

Han håper pilegrimsbevegelsen kan være med demokratisere opplevelsen av det åndelige, hvorav det åndelige manifisterer seg i kirkebyggene.

– Dette med det hellige, det åndelige, ikke alle opplever å ha tilgang til, eller kjenner seg hjemme i det ordet. Også for meg som har vokst opp med det kristelige har det vært befriende at kroppen, de fysiske gjenstandene, hele min person inkludert det emosjonelle, er med i opplevelsen av det åndelige. Naturen gir meg muligheten for tilgang til det. Vi som kirke skal gi av det beste vi har innen den religiøse tradisjonen, liturgien. Men, vi skal ikke overdynge folk med det slik at det blir vanskelig og klamt å forholde seg til, understreker han.

Han erfarer også at pilegrimene ønsker å få møte hellig-stedet Nidarosdomen gjennom gudstjenestene.

– De blir en naturlig del av ankomsten, sier Vegge.

Å komme «mørna» inn i Nidarosdomen tror han også gjør møtet med katedralen spesielt.

– Kanskje er du da mer moden for å ta imot det den rommer, peker han på.

Kommet til rett sted

Når pilegrimene ankommer Pilegrimsgården noterer de frivillige ved ankomst hvor de kommer fra. Prestene får disse opplysningene og kan ønske dem spesielt velkomne til gudstjeneste.

Han synes pilegrimsgudstjenestene i samarbeid med musikere og kirkeverter er fine opplevelser. Her tenner folk lys. Noen kommer frem for å bli bedt for. Noen har kanskje aldri gjort dette før, men så blir det naturlig å gjøre på helligstedet. Han merker at det betyr noe for folk. Kanskje har de vandret i flere uker; kjenner sterkt på at det er fremme.

Einar Vegge ved steinen som markerer at du er fremme ved pilegrimsmålet.

Du trenger ikke å være troende for å komme frem og bli bedt for, understreker Vegge.

– Tvil er beslektet med det søkende, det åpne. Helligstedet er også et sted for de som søker. De med tvil har kommet til rett sted!

Noe av det fine med å være prest synes han er å gi mennesker tilgang til noe rituelt, noe overskridende.

– Det er ikke så mange andre steder enn i kirkene vi har anledning til dette, og det er noe verdifullt med det. Vi har mange opplevelsestilbud, men uten den historiske og kulturelle forankringen, viser han til.

Lavere terskel inn til kirken

Hans pilegrimsopplevelse ble vekket da han var prest i Åmot, Østerdalen. Sammen med lokale krefter arrangerte han dagsvandringer. Da så han hvordan helhetsopplevelsen mellom natur, kultur og det religiøse senket terskelen for folk til å gå inn i kirka.

– En terskel som ellers kan oppleves høy for folk utenom dåp, bryllup, konfirmasjoner og vigsel. Kanskje blir den religiøse forståelsen av kirka for «trang» for enkelte. Da kan den historiske og kulturelle veien inn være mer åpen. Selv om jeg er vokst opp med og tidlige var godt kjent med det kirkelige, har det kroppslige og kunstneriske vært befriende også for meg.

Einar Vegge
Einar Vegge opplever at mange vandrere synes pilegrimsgudstjenestene er en fin måte å markere at de er fremme. Gudstjenestene er for øvrig åpne for alle.

Inn med ærbødighet

Han merker at folk kommer inn med en ærbødighet i Nidarosdomen. Han glemmer aldri den alvorlig kreftsyke mannen som spurte om han kunne få komme inn i katedralen mens det var stille. Han hadde vandret i flere uker, men trodde dette ble den siste lange turen han kunne ta. Han var ateist.

– Da han kom inn, fylte det største livsalvoret ham. Hans møte med det hellige var noe av det mest verdifulle jeg har opplevd. At vi alle kan ha tilgang til dette, er så flott, uansett hva vi kommer med.

Akkurat denne pilegrimen ble et sterkt bilde på hvordan de som heller ikke regner seg som «innenfor» også forvalter rommet Nidarosdomen.

Artikkel av

Karina Lein, kommunikasjons- og informasjonsmedarbeider, Nidaros domkirke og Vår Frue menighet

kl766@kirken.no/98 63 50 28