Rimfrosten kryper opp gjennom veggene på den røde kirka på Hospitalsløkkan. Inne i parken har snøen lagt sitt beslag på benkene. Midt i parken er det måket plass der folk kan få sitte ned. Søndag 14. februar klokken 14.00 er det igjen klart for utegudstjeneste her.

Grunnet pandemien kan per dags dato kun 10 personer delta ved gudstjenester i kirkerommet.

– Forrige gang var vi dobbelt så mange enn vi vanligvis er inne i kirka, forteller sokneprest Torstein Amundsen.

Da teknikken tråklet litt i starten av forrige utegudstjeneste, dro han i gang OL-floka for at folk skulle holde varmen.

– Vi blir litt mer «nedpå», litt mindre «sakralt preg» her ute enn inne i kirka, smiler han.

Turfolk stoppet opp

Til tross for friskt vintervær med kuldegrader, deltok folk i gudstjeneste.

– Ja, også folk som var ute og gikk tur stoppet opp, forteller Amundsen.

– Ja, her var til og med hunder med på gudstjenesten, smiler Brækken.

Erfaringene med utegudstjeneste gjorde at det fristet til gjentakelse.

– Hvis vi må gå utendørs for å samle folk til gudstjeneste, så gjør vi gjerne det, sier Amundsen.

– Kler oss godt

– Ja, det er ventet friskt og kjølig vintervær også denne februarsøndagen, men vi kler bare godt på oss og feirer gudstjeneste sammen. Alle er hjertelig velkommen, sier Amundsen.

Etter gudstjenesten serveres kaffe og kake.

Musikk blir det også. Kirkedørene åpnes og orgelmusikken vil «bruse ut» i parken. At de er ute, gjør også gudstjenestene litt annerledes. Valget faller på litt kortere salmer, og det er i kulda heller ikke rom for noen lang preken fra presten.

– Jeg kommer ikke til å si så mye denne søndagen heller, men snakke litt om dagens bibeltekst for denne fastlavnssøndagen. Den handler om hvetekornets lov; at noe må dø for at det igjen skal gjenoppstå, forteller Amundsen.

Amundsen og Brækken liker opplevelsen av å «nå ut i byens gater» med utegudstjenesten.

– Samtidig er vi her utsatt for alles blikk, både naboer og forbipasserende. Skillet mellom oss som feirer gudstjeneste og dem gjør det, er ikke så tydelig som når vi er inne i kirka. Derfor er vi også litt mer «varsomme». Ingen skal oppleve at de blir «påtvunget» budskapet vårt, sier Brækken.

Folk klappet

– Vi har jo til og med fått applaus fra forbipasserende her, sier Amundsen.

– Hvorfor, tror du?

– Jeg tror det har med å gjøre at folk setter pris på at noen gjør noe under pandemien. Ikke minst synes de at det er flott at noen gjør noe for nærmiljøet, og for de eldre. I tillegg virker det som om folk liker det vi gjør musikalsk, de liker å høre kjente, kjære salmer.

På forhånd er alteret – for anledningen snekret av vaktmesteren ved Trondhjems Hospital – båret ut sammen med to flotte lysestaker.

– Forberedelsene er litt annerledes enn de vi gjør til en vanlig gudstjeneste, smiler Mari Brækken.

– Helt siden Trondhjems Hospital ble grunnlag i 1277, er det feiret gudstjeneste her. I snart 300 år har biskopen i Nidaros holdt gudstjeneste i Hospitalskirka julaften. Det var også nåværende biskop Herborg Finnset som tok initiativet til utegudstjeneste i parken her nå under koronapandemien, forteller Amundsen.

– Koronaen «jaget» oss ut. Her kan vi fint holde avstand, understreker han.

Vært mye ute

Å være ute er ikke noe nytt for Amundsen og Brækken. Under hele koronapandemien har de holdt andakter og sangstunder for eldre rundt omkring i Trondheim sentrum.

Brækken deltar alltid som medliturg, hjelper til i gjennomføringen av gudstjenestene i Hospitalskirken.

– Alle gudstjenester er diakonale. Her tydeliggjør vi det, sier Brækken.

Som diakon legger hun spesielt vekt på å være oppmerksomme mot folk som kommer.

– Jeg ønsker å synliggjøre hva vi mener når vi sier at alle er velkommen. For meg som diakoniarbeider er det ikke nok å si det, jeg vil følge det opp i praksis, understreker Brækken.

Tekst, foto, video: Karina Lein, Nidaros domkirke og Vår Frue menighet