Under gudstjenesten i Nidarosdomen på Samenes nasjonaldag søndag 6. februar joiker han innstiftelsesordene til nattverden. Gudstjenesten sendes direkte på NRK P1 og NRK P1+. I tillegg streames sendingen direkte på Nidaros bispedømmes Facebook- og nettsider.

– Ja, det er et stykke vei fra at joik ble sett på som «djevelens musikk» til at den nå løftes frem som noe verdifullt. Å være med å gå denne veien har vært stort, sier Bientie.

– Gjør meg «hel»

At hans morsmål nå har sin plass i kirka, betyr mye for ham.

– At jeg kan tre frem i kirka med min kulturbakgrunn, gjør meg «hel». Slik tror jeg nok mange samer føler det. Å få høre sitt eget språk i Nidarosdomen, har mye å si. At kirka går foran i forsoningsprosessen mellom storsamfunnet og det samiske folk, er veldig bra, understreker Bientie.

Fra 1998 til 2014 var han prest spesielt for sørsamene. Bientie har også lagt ned et formidabelt arbeid med å oversette Bibelen og liturgi til sørsamisk.

Akkurat nå er han sammen med sin ektefelle, forfatter og salmedikter, Anne Grethe Leine Bientie, i innspurten med oversettelsen av Det nye testamentet til sørsamisk. Oversettelses-arbeidet har også vært spesiell reise. På skolen hadde han ikke undervisning i sitt eget språk.

Et ganske langt sprang

– Fra å være analfabet, og ikke kunne skrive på sitt eget språk, til å oversette Bibelen, ja det er et ganske langt sprang, peker Bientie på.

Da han begynte som prest fantes ikke noe i Bibelen på samisk, heller ingen liturgi, kun noen få salmer.

– I starten måtte jeg sette meg ned foran hver gudstjeneste og oversette, forteller han.

Etter hvert fikk han anledning til å studere sørsamisk. Sammen med Anna Johanna Jacobsen, en forkjemper for samisk språk og kultur, oversatte han Markus-evangeliet i 1993. Han har også ved enkelte anledninger samarbeidet med den samiske læreren Ella Holm Bull.

– Å kunne høre og synge på sitt eget språk har mye å si for trosutøvingen. Følelesene forterkes, understreker Bientie.

Ikke et ord på samisk

Da han som liten gutt, på 50- og 60-tallet deltok i gudstjenester sammen med sin familie, var det ikke et ord på samisk i kirka.

– Som liten tenkte jeg ikke over det. Det samiske var jo som følge av fornorskingspolitikken, som kirka fulgte opp også i det sørsamiske området, usynlig. Først som voksen begynte jeg å reflektere over det, og så hvor verdifullt det ville være, sier Bientie.

Han er svært glad for at kirka i dag tar det sørsamiske språket og kulturen inn i gudstjenestene.

Da Bientie ble prest for den sørsamiske befolkningen, som strekker seg fra Rana til Hedemark, på heltid flyttet han til Snåsa med familien, ikke minst fordi her kunne barna gå på den samiske barne- og ungdomsskolen.

I 2007 var han et av navnene inn mot nominasjonen til ny biskop. Han ønsket ikke å sette på vent alt det arbeidet de var inne i med tanke på det samiske, og sa nei til å bli vurdert videre. I 2017 ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje.

– At flere, og helt opp til Kongens slott, setter pris på arbeidet mitt, er stas. Spesielt takknemlig er jeg for at initiativet var lokalt forankret, fra biskop Tor Singsaas og Snåsa kommune. At lokalsamfunnet ser verdien av arbeidet for å løfte frem det samiske har ikke alltid vært en selvfølge. At jeg har fått bidratt, har vært veldig fint, sier Bientie.

Nå ser han frem til at Saemien Sijte, sørsamisk museum og kultursenter i Snåsa, åpnes i juni - midt i hjertet av det sørsamiske området.

– Å få den bevilgningen på plass, har vært et langt lerret å bleke, sier Bientie.

Bestemte seg for å bli prest

Bientie vokste opp i Meråker. På den tiden var det ikke vanlig at noen fra den samiske befolkningen tok akademisk utdannelse.

– Ja, det ble nærmest sett på som litt «rart» å gå på realskole og gymnas, slik jeg gjorde, forteller han.

Da han gikk på gymnaset, ble han kjent med prest Anders Mikal Holen.

– Han spurte meg om jeg ikke hadde tenkt på å bli prest, forteller Bientie.

Etter hvert fortsatte han å reflektere over det å bli prest, blant annet gjennom samtaler med tidligere prost Dagfinn Slungård. Han bestemte seg for å bli prest.

– Den vandringen har vært spennende. I første omgang var det ikke en egen stilling, men jeg reiste rundt i landet i perioder for å arbeide spesielt med henblikk på det samiske, forteller han.

Han setter spesielt pris på all støtte han har fått av ulike biskoper i løpet av årene.

– De har sett verdien av mitt arbeid, vist interesse, satt av tid og bidratt med sin kompetanse, sier Bientie.

Nasjonaldagen betyr mye

– Jeg gleder meg til gudstjenesten i Nidarosdomen, en gudstjeneste med samisk preg både når det gjelder salmesang og liturgi. Spesielt fint er det at det er en radiogudstjeneste, slik at mange flere kan være med, sier Bientie.

I etterkant av gudstjenesten vil menigheten samles ved det samiske alteret. Der vil den synge alle versene av den samiske nasjonalsangen, Sámi soga lávlla.

Samenes nasjonaldag, som første gang ble feiret i 1993, betyr mye for ham.

– Ja, den første tiden etter at vi fikk den, var det jo nytt også for oss. Den var lite kjent blant folk flest. For oss ble den også en gylden anledning til å gjøre det mer kjent at det også finnes samer i det sørlige området av Norge. Tidligere forbandt folk samenes tilhørighet til Kautokeino og Karasjok. Med nasjonaldagene kom også vi som bor lenger sør mer frem, peker han på.

Bientie sier at det å ha en felles nasjonaldag 6. februar, med samer spredt både i Norge, Sverige, Finland og Russland, er en sterk opplevelse.

– En felleskapsfølelse av at vi er ett folk, sier han.

– Formidabelt, karakteriserer han, å se flotte bilder av sameflagg i forskjellige situasjoner over hele landet, til og med på operataket i Oslo. Ja, det er veldig, veldig fint, sier Bientie.

Han viser til at livssituasonen og skjebnen til samene gjennom historien har vært usynlig i det offentlige rom. Nasjonaldagen har ifølge Bientie betydd mye for at samene blir mer synlige, og at dette har ringvirkninger for en større plass i samfunnet.

– Angrer du noen gang på at du ikke ble reineier?

– En finværsdag under vårflyttinga kan de tankene komme, smiler Bientie.

– Men, jeg har falt til ro at det å være prest for samene var min vei!