Da hun ble spurt om å sy ny alterduk til Nidarosdomen, var hun først litt usikker på om hun skulle si ja, om hun turte å ta på seg oppdraget med å sy ny duk til nasjonalhelligdommen.

Hun sendte melding til datteren. Svaret kom umiddelbart.

– Mamma, selvfølgelig skal du sy den! Dette klarer du!

– Da var det ikke mer å tenke på. Jeg føler at jeg har gjort det for henne også, sier May Irene.

– Når hun sa jeg skulle gjøre det, så måtte det bli slik, legger hun til.

Under høymessen 1. pinsedag 28. mai ble duken innviet. Da var både datteren Torill og sønnen Terje og deres familier til stede.

I det sterke båndet mellom mor og datter er det også en sykdomshistorie, en historie som ligger vevd inn i de vakre broderiene i duken.

Datteren fikk i fjor høst diagnosen ALS, en sjelden nervesykdom der nerveceller i hjernen og ryggmargen svinner hen. At datteren har blitt rammet av denne sykdommen har vært tungt å ta innover seg for May Irene.

– Å sy alterduken har hjulpet meg til å koble av og få de vonde tankene litt bort, forteller hun.

Datteren har fulgt med på prosessen med duken. May Irene har sendt bilder for å vise hvordan den gikk fremover. 1. mai hadde datteren bursdag. Da var duken ferdig og vasket. Hun tok den med til bursdagen slik at hele familien fikk se. De synes den var nydelig.

Henvendelsen med forespørsel om å sy duken kom fra daglig leder i Nidaros domkirkes sokn, Gunn Karlsaune i januar. Hun hadde sett flere av May Irenes broderier ved tidligere anledninger.

– At jeg skulle få gjøre dette akkurat nå, etter at Torill ble alvorlig syk, er veldig spesielt, sier May Irene.

– Jeg har lagt hjerte og sjel i hvert enkelt sting!

Familien har vært gjennom mye sykdom. May mistet mannen sin i kreft for seks år siden. Hun har selv vært rammet av kreft flere ganger, men frisk av det.

– Jeg har følt meg friskere i de fire månedene jeg har arbeidet med duken enn jeg har gjort på lenge, merkelig nok, sier May Irene.

– Jeg tror jeg får litt hjelp, legger hun til.

Duken betyr mye for henne. Aldri før har hun kjent på en slik følelse arbeidet med den har gitt henne.

Da hun leverte fra seg begge dukene, både den gamle og nye duken til hun som skulle lage åpningen til korset, ble det to dager med sterke følelser.

– Jeg savnet duken som jeg hadde hatt hos meg siden januar, smiler May Irene.

Duken har hjulpet henne, og hun håper den kan være til hjelp for andre også. Derfor ønsker hun også at hennes og datterens historie fortelles.

– Mange opplever krevende dager, ikke bare de som er berørt av ALS, det er så mye folk blir rammet av. Mitt håp er at også andre enn meg kan få den samme følelsen av trøst og ro som jeg har fått av den, sier May Irene.

Hun har brodert hele livet, men aldri en duk til en kirke. Øynene hennes har imidlertid alltid falt på alterduken, enten det være seg når hun er i kirker, på reiser eller ser gudstjenester på tv.

– Jeg har aldri trodd at jeg skulle få gjøre noe slikt! Og til nasjonalhelligdommen! Det er så stort at jeg ikke klarer å sette ord på det!

Hun var klar på til Gunn Karlsaune at hun ikke skulle ha noe for arbeidet.

– Jeg sa til henne at hvis du kommer med det en gang til, da blir det ingen duk, smiler hun.

– Dette er min gave til Nidarosdomen!

Håndarbeidet har alltid vært til støtte for henne.

– Tankene kommer over på noe annet, og det gir så mye glede også i vanskelige tider, sier hun.

Hun liker å lese, men etter at datteren ble syk har hun ikke klart å konsentrere seg om det. Derfor har det vært ekstra godt å ha broderiet.

Hvis hun ikke hadde hatt arbeidet med duken i disse vintermånedene som har gått siden datteren ble syk, ser hun for seg at det ville blitt veldig tungt.

– Det har også bidratt til at jeg har klart å støtte henne på en bedre måte, ved at arbeidet med den har gjort meg glad, sier hun.

I løpet av denne tiden har hun også blitt enda mer bevisst på det å være åpen om det vanskelige når folk spør henne hvordan det går.

– Vi kan se ut som vi har det bra på utsiden, selv om det gjør vondt på innsiden, understreker hun.

– Datteren min har også sagt at det er greit at jeg er åpen om sykdommen til andre, fordi hun mener det gjør meg godt, forteller May Irene.

Da hun ble spurt, var det lenge siden hun hadde sydd så store duker. Hun har artrose i fingrene, og hadde også av den grunn lagt det litt på is.

– Da jeg begynte å sy, slo fingrene kroker på seg. Da tok jeg det litt med ro, og nå er fingrene så gode som de ikke har vært på lenge, forteller hun.

– Jeg får nok litt hjelp, legger hun til igjen.

Hun sier at hun nok ikke hadde åpnet seg slik om sin families situasjon hvis det hadde vært hvilken som helst duk. At den skal ligge på korsalteret i Nidarosdomen gir den en helt spesiell betydning.

Nå er hun glad om duken kan være til glede og til trøst for andre.

– Jeg selv kan også gå inn i kirka og se på den, sier May Irene.

Hun er glad i kirker, og har til nå vært mye i Vår Frue kirke for å tenne lys.

Duken er sydd etter mønster fra den gamle. Hun fylte ut hele mønsteret på duken først, så startet den finurlige klippingen og broderingen. Hun har også hatt den gamle duken hjemme hos seg og sett etter.

Hun har ikke hatt noen tidsfrist på å ferdigstille duken av, og ble ferdig lenge før hun så for seg. Hun startet i januar. Etter fire måneder var den klar.

– Jeg ble så ivrig. Om jeg var på trening eller noe annet, tenkte jeg bare på å komme meg hjem, dusje og sette i gang igjen. Mønsteret med korset og kalken er jo helt spesielt, og det var spennende å se det komme frem, smiler hun.

Hun insisterte på å vaske og stryke den ferdig før den ble fraktet fra Klæbu til Nidarosdomen.

May Irene opplever å ha fått ro i kroppen i løpet av arbeidet med duken. Samtidig har hun fått følelsen av at noen er med henne.

– Å gi seg over når du eller din familie rammes av sykdom, er fort gjort. Men, da kan det være vanskelig å komme seg opp igjen, peker hun på. Samtidig som arbeidet med duken har gitt henne en ro, har hun også båret med seg datterens ro og ønske om at de rundt henne skal være glade. Nå når duken er ferdig, håper hun at hun fortsatt kan kjenne på roen.

– Vi vet at det blir tøffe dager fremover, så det blir desto viktigere, sier hun.

Gleden over håndarbeid, og spesielt strikking, ble sådd hjemme hos mor i Ballangen, men hun er selvlært når det gjelder brodering. Det startet hun med da hun flyttet til Trondheim på 70-tallet.

– Nå har jeg fått lyst til å fortsette å brodere. Fingrene mine har godt av det. Jeg har godt av det, sier May Irene.

Datteren Torill var ikke i tvil om at moren skulle ta på seg det ærefulle oppdraget. Hun visste at hun ville klare det utmerket. Og hun synes det er godt å se hva arbeidet med den har gjort med moren.

– For mamma har det vært positivt å ha noe annet å tenke på. Hun har jobbet målrettet og har virkelig stått på. Å bidra med dette arbeidet er stort for henne, og hun har med glede gjort dette for Nidarosdomen. I hvert et sting ligger det håp, og det er fint å gi dette videre, sier Torill.

Hun opplever at moren har fått en fred gjennom arbeidet med alterduken.

– At hun sier noen har vært med henne gjennom arbeidet og fortsatt er med henne, er sterkt å høre, sier Torill.

Selv har hun lenge kjent på en fred.

– Den er vanskelig å beskrive, men det er godt at også mamma kan kjenne på denne freden. Det hjelper oss alle til å gjøre det beste ut av situasjonen og ha gode dager, så lenge som mulig, sier hun.

Hele familien synes det er veldig stas at duken skal ligge på alteret i Nidarosdomen.

– For oss er det ikke bare en duk, det er et symbol på håp, understreker Torill.

Av Karina Lein, kommunikasjonsrådgiver, Nidaros domkirkes sokn