Alida Schat: – Konserten kan i disse usikre tider bringe litt trøst til oss alle
Fiolinen fra 1750-tallet har vært hennes følgesvenn i hele hennes musikalske liv. I kveld kan du høre Alida Schat spille på den, som konsertmester med barokk-orkesteret Oslo415 i Johannespasjonen.
– Hvordan er det å være barokkmusiker?
– Jeg tror det som tiltrakk meg til barokkmusikken var friheten. Barokkmusikk er for sjelen, og knyttet til en periode menneskene også var opptatt av ytringsfrihet. Språket eller retorikken er som å fortelle en historie. Når du får uttrykke disse følelsene på scenen, føler du at du er historiefortelleren. Da jeg startet karrieren min reiste jeg alltid. Selvfølgelig har ting endret seg betydelig de siste to årene med koronapandemien, noe som har vært spesielt vanskelig for artister. Etter disse vanskelige tidene hvor musikere under de lange pausene søkte nytt repertoar, lyttet til musikk, leste og søkte etter inspirasjon, var det så deilig å endelig kunne opptre og dele alle disse musikalske ideene med et publikum igjen.
– Instrumentet ditt, når er det laget, hva er så spesielt med det:
– Min barokkfiolin som ble laget av Johann Anton Gedler er laget rundt 1750-tallet. Han bodde i den bayerske byen Füssen, som var et ledende senter for instrumentproduksjon fra midten av 1400-tallet og utover. Designet til denne fiolinen ser veldig eksotisk ut siden den har kanter som ser ut som «pai-kakebunn». Den har en veldig delikat lyd og har vært en konstant følgesvenn for meg i mitt musikalske liv.
– Hvilken rolle kan et ensemble som Oslo415 ha for fremtidens barokkmusikk i Norge; ved å blande lokale aktører, andre nordmenn og utlendinger?
– Å ha en blanding av musikere fra forskjellige deler av verden er alltid veldig inspirerende og veldig viktig, som ved utveksling av musikalske ideer som vil forbedre prestasjonen på alle måter.
– Har du vært i Trondheim før? Liker du byen?
– Ja, en gang før. Det var fantastisk å oppdage byen med sine mange restauranter og fantastiske mat. Jeg likte også å gå tur langs elva, stoppe på Bakklandet der de serverte varm sjokolade på en av de mange kafeene der. Å spille i Nidarosdomen var fantastisk da akustikken er så nydelig.
– Noen ord om Johannespasjonen, favorittbiter?
Det er veldig vanskelig for meg å si hvilke deler som er mine favoritter i Johannespasjonen. Det er en fortryllende opplevelse å spille den. Den er teatralsk på en måte som ikke ville vært normen på den tiden den ble skrevet. Det er mye uro i stykket og noen ganger føles det som om du hører på en opera. Den er ekspressivt komponert, rask og ikke brutt opp av lange arier. Det er også øyeblikk hvor man kan puste ut og reflektere for så å fortsette igjen. Bachs åpningskor er et stort sitat, «ikke bare i himmelen, men også i vanskelige tider må vi prise Gud». Det kommer tilbake i den siste koralen, og imellom er det den komprimerte lidelseshistorien. Gjennom hele stykket blir historien avbrutt av en retur til den første tanken. Johannespasjonen slutter ikke med sorg, men med et mye større tema. Han forbereder sine tilhørere så de til slutt kommer til den samme konklusjonen: «Jeg vil alltid prise deg».
Karina Lein, kommuniaksjons- og informasjonsmedarbeider kl766@kirken.no
Merethe Wagelund, frilansjournalist